Solveig Haugen:sjekk ut

www.solveighaugen.no



Min trofaste følgesvenn på oppdrag for groove har en hjemmeside som må besøkes, og ikke minst bilder som må kjøpes!

Wiz Khalifa til Øya!

BGSU Winterfest Ft. Wiz Khalifa & Special Guests

Ikke la deg lure av den smått trashy Eurodance-inspirerte singelen 'Say Yeah' som sampler Alice Deejays' stayer 'Better off alone'. 23-åringen fra Pennsylvania har i løpet av de siste 5 årene gitt ut flere mixtapes, to studioalbum, fått merkelappen 'Artist To Watch' av Rolling Stone magazine, og har nå skrevet kontrakt med Atlantic Records. (pust) Denne skal i første omgang resultere i tredjealbumet Rolling Papers som etter planen kommer ut 27. mars.

I august kommer han altså til middelalderparken!
Hvis du, som meg, er utålmodig;
Black And Yellow på Spotify.
:Øyafestivalen
:http://www.wizkhalifa.com/
:MySpace
:Facebook
:Twitter: @RealWhizKhalifa

Intervju med Dizzet

Bilder/opphavsrett: Solveig Haugen

Dizzet hører selv lite på musikk, men lar seg inspirere av alt fra Tupac via Jimi Hendrix til Samuel Beckett. Vi møtte den sammensatte Holmlia-rapperen for å snakke om hans forhold til Jesse Jones og Tommy Tee, historien bak ’Gategutt’ og ikke minst den nært forestående debutplata.

Dagens middag inntas på Grønland. Han er på vei til sentrum for å ta del i tiårsmarkeringen for ett av vår tids mest obskure og bestialske mord. Men Dizzet føler ikke den samme lokale tilhørigheten til Holmlia som den gangen han vokste opp med Benjamin Hermansen som ett av sine forbilder.

- Vi hadde en beef om området vårt, også vant vi, så da stakk vi. For da var det liksom ikke noe morsomt lenger, når de andre ble satt i fengsel. Og det har litt med å vokse opp også. Jeg har rappet i ti år, og etter hvert som man blir eldre, får man andre perspektiver, og man kan ikke lenger skrive tekster som er så interne.

Etter ti år med rap er han klar for å jobbe for å bli hørt utenfor disse grensene. Når albumet slippes på tampen av mars måned, vil han også ha gitt ut tre mixtapes siden november 2010. Den siste av disse ventes i februar, men de to første er ute på studiolive.com og har fått de noe kryptiske navnene ’Gidder Ikke Vente Lenger’ og ’Venter Fortsatt’. Så, hva er det han venter på?

- Jeg venter på god stemning. Og da i overført betydning, som i hip hop som kan anerkjennes i Norge. Det er forskjell på å kopiere ett eller annet som har fungert andre steder og den greia man hører på fordi man ikke har et bedre alternativ. Og det er en unnskyldning som holder helt til det faktisk er masse aktører der ute som kan levere et bedre game, men som ikke får oppmerksomhet fordi man har misforstått det til at bare; ’Hei, det er det her publikum vil ha’, ikke sant. Og det er en misforståelse som også oppstår fordi Norge er et land der man ikke kan kjøre en for hard stil heller.

- Hvorfor ikke?

- Det er to aspekter ved det. Det ene er geografisk, det andre er moralsk..som går på en sånn etisk greie. For hvis du skal ha gangsta-rap i et land, så må rapperne være så langt fra hverandre at man ikke kan møte de som er tøffe. For med en gang folk har gått på barneskole med rapperen, så veit du med en gang, bare; ”Ja, jeg har bilder fra juleballet med han rapperen”. Og da blir den myten som gangstarap trenger på en måte avkreftet.

- De trenger et skall for å opprettholde gangstarap-autoriteten?

- Ja. Og sånn som at punkerne i gamle dager fikk kred for at de var drittøffe, mens det i virkeligheten godt kunne hende at de ikke var det. Fordi de kjørte imaget 100%. Hvis vi snakker hip-hop er USA det beste eksemplet. For sånn var det med rapperne i L.A. også. Der kan du sitte og si hva som helst, og det er ingen fans som kommer til å møte deg fordi du bare går på eksklusive fester og steder.

- Men hvor kommer moral- og etikkbiten inn i bildet?

- Det aspektet er mer at vi er et land som er bygget opp av nestekjærlighet, troen på det gode og sånne ting. Og da blir det litt vanskelig å kjøre hard stil fordi tanken på vold er fjernt for oss, og det er noe vi ofte definerer enten som resultat av gjengkriminalitet eller noe folk har dratt med seg utenfra som fenomener, og ikke som noe vi har oppfostret selv. Derfor er det vanskelig å bli tatt seriøst hvis du er nordmann og sier at du er gangster. Men jeg tror samtidig folk liker at det er en edge på ting uten å være påtatt tøff, og det er vel det jeg venter på at en norsk rapper skal klare. Og jeg sier ikke at jeg har det, men jeg prøver bare å være ’real’. Derfor har jeg også vært imot internett; facebook og alt sånt. For eksempel når KingSize omtaler meg som ’gategutten’, blir jeg oppgitt. Jeg liker ikke å få hype for feil ting.

- Når du nå er inne på ’gategutt’; det er en låt som deler navn med Jesse Jones' hit som kom ut rett etterpå. Hva var tanken bak det?

- Jeg hadde ingen intensjoner om å fucke med gamet til noen andre. For jeg føler at både jeg og gutta i klikken har skills nok til å henge med i gamet, om vi ikke skal begynne å slenge oss med på andres hype. Jeg hadde også blitt irritert hvis noen hadde stjålet min greie, men poenget er at vi ikke gjorde det. Og hadde det vært meningen, så hadde jeg sagt det i begynnelsen av sangen, bare; ’Yo, Jesse Jones og Tommy Tee. Hva synes dere om den sangen her a?’ Og jeg digger jo den tracken, så hvorfor skal jeg disse den? Det er miljøet for lite til. Og jeg har respekt for både Tommy og Jesse, men når Tommy kommer bort til meg på gata og forteller meg at jeg ikke får lov til å lage den låta, så blir det litt som at de har et hegemoni. Og det holder bare ikke. Men som sagt, jeg liker de gutta. Det finnes mange norske rappere som er psycho-wack, så da kan jeg heller fucke med de.

- Hvem er ”de”?

- Nei, det kan jeg ikke si. Jeg vet ikke hva de heter. Men jeg prøver bare å si at; det koster omtrent 1500 kroner å skaffe et hjemmestudio og skape et produkt. Og med internett har du en million eksponeringskanaler. Du kan for eksempel lage en hjemmeside der du fremstiller deg selv som et glansbilde. Og derfra til å få 50 likes på facebook eller 1000 visninger på profilen din på Kingsize er det ikke langt. Så har du skaffet deg et navn uten at du egentlig har jobba noe for det.
Dizzet er imidlertid ikke en mann som ligger på latsiden. I disse dager legger han siste hånden på debutalbumet, og det skorter ikke akkurat på materiale å ta av. Han tenker seg godt om på spørsmålet om hva han synes nå når det snart er ferdig.

- Albumet er egentlig jævla rart.

- Hvordan da?

- Nja, det er litt nytt. Jeg har ikke hørt sånn musikk før. Når jeg og Seip (produsent red.anm.) lager tracks, så er det litt sånn; ’Hva er det her for no, lissom?’. Så vi må stadig utfordre oss selv, for eksempel når vi bestemmer oss for at ’fuck it, på den låten synger jeg bare’. Og så føler jeg at jeg må rettferdiggjøre for meg selv at det ikke er hip hop ved at jeg for eksempel nevner Tupac i den ene sangen. Eller det er jo hip hop da, men det blir noe litt annet, hvertfall i norsk sammenheng. Og vi har det fett i studio når vi hjelper hverandre til å få det soundet vi vil ha.

- Men hvor fornøyd er du med albumets sammensetning?

- Litt vanskelig å si. Men jeg er et konkurransemenneske, og hvis jeg ikke har noen andre å konkurrere med, så må jeg konkurrere med meg selv. Derfor tenker jeg alltid når jeg lager en låt at den må være bedre enn den forrige. Og når man lager tracks hver dag så blir det jo til slutt sånn at man må droppe ting fra albumet. Forrige uke bestemte vi for eksempel at låta’Ayaah’, som har vært fundamentet og diamanten i god stemning-scenen, skal droppes ut av albumet. Og det føles på den ene siden litt utrygt fordi vi nå begir oss ut på noe vi ikke har gjort før, men samtidig gjør det meg confident at..når vi kan droppe’Ayaah’, da må jo skiva være fet.

Han er åpenbart ivrig etter å bidra med noe nytt i norsk rap-sammenheng, og samtidig som han er ydmyk, har han tiltro til de tekstlige og musikalske verktøyene han tar i bruk for å treffe et bredest mulig publikum.

- Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra mange forskjellige mennesker i forskjellige aldre. Søstera mi på 16 og venninnene hennes, Seip (produsent red. anm.) og vennene hans, som alle er over 30..de liker musikken. Og hvis vi ser på tekstene, så liker jeg å bruke litterære referanser. Jeg kan for eksempel plutselig finne på å ha en punchline om Hamsun, og da er det plutselig noen som bare..ah, damn! Og nå når jeg tar sosiologi på Blindern, så påvirker det meg også i tekstene mine. Så hadde jeg faktisk lyst til å kalle den siste mixtapen for ’(Waiting for) Godot’. Men ikke alle Holmlia-gutta skjønner referansen til teaterstykket. Og da blir det litt toveis..at hvis jeg ikke kan ha for mye Holmlia i musikken, så må det ikke bli for mye av sånt heller. Men når du spør meg hva målgruppa er for skiva så har jeg lyst til å svare ’alle’. For det tror jeg.

Hamsun og Godot? For ikke å snakke om Ivar Aasen-referansen i ’Normannen’ fra ’Venter fortsatt’-mixtapen. Jeg lar meg fascinere av selvsikkerheten og ektheten som han utstråler, både i musikken, og nå når han sitter rett overfor meg. Med den store mengden materiale som er produsert i løpet av det siste halve året, og kanskje spesielt hans to siste mixtapes, er det all grunn til å tro på et slagkraftig og salgbart album. Det er åpenbart at han satser, men hva om han ikke slår igjennom?

- Jeg tenker ikke så mye på det. Musikk kommer alltid til å være en greie jeg gjør på si. Eller, jeg kan satse på musikken, men jeg kan ikke ha et urealistisk forhold til det. For den dagen jeg sier at jeg kommer til å lykkes, da har jeg mislykkes. Og det er TV og film jeg egentlig har lyst å drive med.

- Ja, så rollen som Mikael i ungdomsfilmen ’Respekt’ fra to år tilbake ga mersmak?

- Ja, men jeg kommer aldri til å satse som skuespiller. Jeg husker jeg ble nominert til Amanda. Jeg var veldig spent på vei til Haugesund, og jeg husker jeg syntes det var veldig stort. Men hele greia var en stor skuffelse. Festivalen var full av folk som skulle slikke ræv, og det var bare slitsomt og patetisk. Så husker jeg en gang jeg var på audition på teaterhøgskolen, og de bare; ’Dere kommer til å gråte på den skolen her og dere er slavene våre’. Og de to tingene fikk meg til å gi opp skuespillergreia. Det var bare ikke noe for meg på noen måte. Så jeg vil mye heller jobbe på andre siden av kameraet. Være min egen sjef.

I disse dager finpusses den siste i rekken av tv-piloter som skal leveres NRK i løpet av kort tid. Dette er en del av statskanalens satsning på TV av ungdom for ungdom, og dizzets seriekonsepter går hovedsaklig ut enkel underholdning med skjult kamera og andre humoristiske innslag, men han har også et par prosjekter i bakhånd hvis NRK mener at det er for smalt;

- Ja, vi har også laget en mer kommersiell pilot til et program vi kaller for ’Drømmejobben’, der seere kan få prøve seg i drømmejobben sin for en dag. Og det blir veldig sånn MTV-uttrykk, hvor du har en manipulert følelsesdramaturgi; først er de glade for å være med, så blir det vanskelig for dem og de gråter litt, men siden de har en hjelper så kommer de seg gjennom det.

Han har altså ambisjoner innen film og tv og var svært nære å legge beslag på en av de 4-6 plassene på produsentlinja på den prestisjetunge filmhøyskolen på Lillehammer.

- Jeg har lyst å få et tv-program, få sparken fordi jeg er kontroversiell og på den måten få et attraktivt oppdrag som filmregissør. Jeg tror det er veien å gå for meg. Men akkurat nå er jeg bare drithappy med halbumet, så får vi se hva som skjer.

Klokka tikker mot halv sju, og det er på tide å bevege seg mot Stortinget for minnemarkeringen. Det er all grunn til å ønske denne talentfulle fyren lykke til med prosjektene og den suksessen som plata mest sannsynlig fortjener.

- Inshallah, avslutter han.

/ingvar for groove.no

Intervju med Ali Shaheed Muhammad

Bilder/opphavsrett: Solveig Haugen

Ali Shaheed Muhammad er i Oslo for å nappe i dansefoten til hovedstadens mest dedikerte hip hop-fans. I den forbindelse inntok vi den stygge lobbyen på Hotel Opera for å ta en prat med den levende DJ-legenden om gamle dager, religion, Tribes stadig høyt etterspurte sjettealbum og den mye omtalte dokumentarfilmen.

Han kjemper mot sitt anstrengte forhold til minusgrader samtidig som han tappert forsøker å posere for fotografen. Han føler seg litt bedre med tanken på at det kunne vært så mye verre

- But I ain’t takin’ my hat off!

A Tribe Called Quest gikk hvert til sitt i 1999 uten å gjennomføre siste ledd i seksalbumskontrakten med Jive Records. De opprettholdt imidlertid kontakten som til slutt førte til en aldri så liten reunion i 2006, noe som satte enda større fart i spekulasjonene rundt det nye albumet. I 2003 uttalte Phife Dawg på vegne av gruppen at selv om de hadde vært nære på ved et par anledninger, var prosjektet skrinlagt på ubestemt tid på grunn av medlemmenes stadig eskalerende solokarrierer.

- Det er ikke vits å gjøre noe sånt hvis det ikke finnes en hensikt med det. Etterspørsel kan forsåvidt være en god hensikt..jeg mener, det er jo ikke alle som har det heller..men vi følte ikke at etterspørsel var et tilstrekkelig godt formål for å lage plate. For oss måtte det ligge en idé og en annen type motivasjon bak det hele.

I tillegg til Muhammad besto A Tribe Called Quest av Q-tip og Phife Dawg. Sammen revolusjonerte de New York-rapen på 1990-tallet med sin jazz-influerte stil. Selv er ikke New York-DJen så overbevist om at hans innflytelse på artister som Common, Erykah Badu og D'Angelo er så stor som ulike internettbiografier skal ha det til.

- Hvis du ser på de artistene du her nevner, kanskje med unntak av Common i og med at han har et renere hip hop-lydbilde, kan man vel generelt si at de alle henter inspirasjon fra r'n'b og eldre 'svarte' former som jazz og funk. Og dette er alt former som eksisterte lenge før Tribe. I tillegg kommer vi jo alle fra omtrent samme sted, og enhver New York-artists uttrykk er en sammensetning av mange ulike innflytelser.

Selv lar han seg påvirke av alt fra Afrika Bambaataa til Animal Collective. Han mener at han til tross for Tribes umiskjennelige sound, som fikk stå nærmest urørt gjennom deres fem studioalbum, lar seg påvirke av det meste av det han hører på, og mange vil nok være enige med meg i at det var som bakmann i Lucy Pearl at hans musikalske bredde virkelig trådte fram.

- I Lucy Pearl fantes det en annen kompetanse og en annen type mennesker enn i Tribe. Felles for Dawn (Robinson) og Raphael (Saadiq red.anm.) var at de begge var - og er forstatt - ufattelig dynamisk personer med mange gode ideer. Raphael var og er en god musiker og flink til å iscenesette ideer i musikken. Dawn ville ikke bli satt i bås som en artist eller syngedame, men heller bli satt pris på som en del av det dynamiske fellesskapet vi hadde. Lucy Pearl hadde andre typer mennesker enn i Tribe, og som i et hvilket som helst partnerskap ellers i livet er det alltid summen av personlighetene som dikterer dynamikken i en gruppe enten det er i en familie eller et fotballag. Bytter du ut et element, er det straks noe annet.

- Hvordan vil du si at alle prosjektene dine på 90-tallet påvirket musikken du lagde til soloalbumet ditt ”Shaheedullah & Stereotypes” (2004)?

- Fra et innspillingsperspektiv dreier det seg om å sette seg ned, høre på lyder, utforske teknologier, stemme basstrommer, sånne ting. Når det gjelder musikalske innflytelser, så lar jeg meg generelt inspirere – også da jeg lagde soloalbumet – kanskje mer av musikk i tiden enn ting jeg har gjort før. Det er vanligere at en låt blir til fordi jeg har hørt en basslinje og tenker at ’noe sånt vil jeg også gjøre’.

Ali har ikke spist på et døgn. Laksen bestilles, noe som umiddelbart burde plassere ham i den noe diffuse kategorien 'norgesvenn'. Norsk rap har han derimot ikke hørt noe av, men er åpenbart nysgjerrig fremfor høflig når han spør om å få tilsendt noe av det beste norsk rap har å by på.

Ali vokste opp i Brooklyn og fikk i en alder av åtte sine første turntables, samme år som hip hop fikk sitt definitive kommersielle gjennombrudd med 'Rapper's Delight' Hva tenker en mann med en slik type bakgrunn om kultur og hvordan dennes speiles i musikken? Det er hvertfall tydelig at han selv ikke er fan av hip hop som sjangerbegrep og de begrensningene dette gir.

- Som jeg ser det har det alltid vært slik at kulturen påvirker musikken, men hip hop har jo helt klart befestet sin posisjon som et sjangerbegrep, og man ser en tendens til at en gruppe artister ser hip hop som en mekanisk praksis fremfor noe som er laget med et åpent sinn overfor det kulturen har å tilby.

- Hvis vi ser på amerikansk hip hop i et West Coast/East Coast-perspektiv - i hvilken grad vil du si at selve musikken reflekterer forskjellene mellom de to områdene?

- Hmm, godt spørsmål..Jeg ble jo ikke født på vestkysten, men slik jeg ser det utenfra..jeg er barn av en av pionerene innenfor den afro-amerikanske civil rights-bevegelsen, og det er klart at jobben de gjorde påvirket oss ulikt i ulike områder.
- Hvordan da?

- New York var jo en smeltedigel med folk av mange ulike nasjonaliteter og kulturelle bakgrunner. For meg virker det som en så variert sammensetning av mennesker på et såpass lite område gjør at man har lettere for å respektere hverandres kulturelle forskjeller. Dette, i kombinasjon med det faktum at New York var USAs finansielle hovedstad, skapte også muligheter for dem som drev med rap. Dette genererte også en trang til å snakke ut, en vilje til å opponere mot autoriteter og sette de største samfunnsproblemene på dagsorden. For meg virket det som at denne trangen ble reflektert i musikken fra vestkysten på en måte som sa at; 'dette er alt vi har og vet'. Men jeg kan ikke dømme det, slik andre har på østkysten har hatt en tendens til. Hva vet vi om hvordan det er å leve der borte? Det burde være ganske åpenbart at det er noe helt annet. Jeg har f.eks. blitt stoppet av LA-politi og de er langt tøffere enn i New York. Eller..de var også tøffe, men langt mer tolerante, spesielt overfor oss afro-amerikanere.

- Så du har forståelse for N.W.A. når de sier '"fuck the police"?

- Definitivt. Av og til må man si 'fuck the police', og andre ganger går det an å snakke med dem, og det kan gå begge veier på både østkysten og vestkysten. Vi lager jo de samme sangene, det er bare to ulike tilnærminger. Og ingen av dem er gale. Det har bare med situasjonen der og da på det stedet du befinner deg.
- Hvordan påvirkes tilnærmingen din av religion?

Intervjuets første lange tenkepause oppstår. Ali kaster et blikk ut i det fløyelbelastede rommet.

- For noen er religion privat, mens for andre er den offentlig. Når den er privat, kan vi selv møte livet med troen på en måte som passer en selv, mens når den er offentlig..det blir en større utfordring, for da er den med en gang basert på andres forventninger av deg og hvordan du forholder deg til ulike hendelser. Jeg er jo muslim og tror på en høyere makt som folk kaller ’gud’, men det betyr ikke at jeg har svaret på hva det er å leve riktig. På samme måte som jeg ikke har noen fasit på hva som er riktig å gjøre i musikken..eller hva som er god hip hop. Jeg gjør bare det som føles riktig der og da..gjør alltid mitt beste, akkurat som jeg lever livet.

Den karismatiske DJen har perspektiver i alle retninger, men hva er hans syn på fremtid, og ikke minst nåtid? ’Beats, Rhymes & Life’ er tittelen på dokumentarfilmen om A Tribe Called Quest som har premiere på sundance-festivalen i morgen. I desember uttalte Phife Dawg (en av rapperne) seg på vegne av gruppa om sitt anstrengte forhold til filmen, men dette har ifølge Ali endret seg;
- Vi hadde alle våre meninger om den, men den hadde ikke sett dagenslys om ikke alle fire hadde gitt sin velsignelse. Resten er opp til offentligheten..
- Så filmen har ikke påvirket vennskapet mellom deg og produsent Michael Rapaport, slik det hevdes i ulike nettfora?

- Ikke i det hele tatt. Vi har kjent hverandre siden vi var små. Og Mike forstår hip hop, så selv om filmen definitivt testet forholdet, har det ikke virket negativt på vennskapet i etterkant.

Laksen er klar. Jeg har for så vidt ingen spørsmål igjen på papiret, men selv om det føles som jeg kunne snakket med denne tilsynelatende uutømmelige kilden til refleksjon, talent og nese for god hip hop, nøyer jeg meg med tanken på at han om en times tid spiller til dans i Brenneriveien.

/Ingvar for groove.no

Hip hopens fjerde tiår, Del 1: 2000

90-tallet var et mildt sagt begivenhetsrikt tiår på den amerikanske hip hop-scenen. For å nevne noen ytterst få;


- Ice Cube - "AmeriKKKa's Most Wanted" (1990) (Oppgjørets time)
- MC Hammer - "Please Don't Hurt 'Em" (1990) (Noen som ikke husker "Can't Touch This"?)
- Gang Starr - "Step In The Arena" (1991)
- Dr. Dre - "the Chronic" (1992) (G-funkens inntog)
- Wu-Tang Clan - "Enter the Wu-Tang" (36 Chambers)
- Snoop Dogg - "Doggy Style" (1993) (Gin and Juice)
- Notorious B.I.G. - "Ready To Die" (1994)
- Nas - "Illmatic" (1994) 
- The Roots - "Do You Want More?!!??!"(1995)
- Jay-Z - "Reasonable Doubt" (1996)
- Busta Rhymes - "The Coming" (1996)
- The Fugees - "The Score" (1996)
- "Mos Def & Talib Kweli are Black Star" (1998)
- Eve - "Let There Be Eve...Ruff Ryders' First Lady" (1999)


2000-tallet hadde altså noe å strekke seg etter. 


År 2000:
1. Rap på norsk: - Stjerner i sikte
Dette var året da standarden for rap på norsk ble satt. Tåsen-duoen Klovner i Kamp debuterte 12. februar med verdens første rap-album på norsk. På bakgrunn av sedvanlig mangel på guts i norsk platebransje, ble "Scwin" spilt inn og produsert på labelet de selv stiftet sammen med Oslo Fluid året i forveien; "City Connections". I den påfølgende turnéåpningen på John Dee måtte 400 håpefulle snu i døra etter at det var fullt, og fortsettelsen var en uforbeholden suksess. Med 30.000 solgte eksemplarer er albumet fremdeles Norges mest solgte.


Ikke lenge etter utkom Tungtvanns debut. Jørg-1 og Poppa Lars hadde solgt ut tre opplag av EPen "Reinspikka Hiphop", og fulgte opp suksessen med albumet "Nord og Ned". For denne mottok de i 2001 to alarmpriser, én for beste album og den andre for beste låt (Ubudne gjæsta). Etter rollen som husband i Åpen Post fortsatte de sin suksess med et par respektable utgivelser, før de 24. august 2007 avsluttet en altfor kort karriere med konsert på Parkenfestivalen i Bodø.


2. Trender i USA: "Will all the real Slim Shady's please stand up?!"
I 1999 slapp Eminem sitt andre studioalbum; "The Slim Shady LP". Obskøniteter, banning og selvfølgelig en god porsjon sex og alkohol. Og det virker selvsagt ikke påtatt. Både Eminem og produsent Dr. Dre måtte uansett tåle krass kritikk, blant annet for innholdet i slutten av albumets andre singel, "Guilty Conscience", der de to lykkes med å oppmuntre en mann til å myrde sin kone og hennes elskerinne. Det tok ikke Eminem og Dre mer enn ett år å formulere et svar til kritikerne. Tallene taler for seg. Én uke etter at den kom ut, hadde oppfølgeralbumet "The Marshall Mathers LP" solgt i 1,8 - én komma åtte - millioner eksemplarer, bare i USA. En plass i guinness rekordbok, OG grammy for beste rap-album; check! Tiåret startet altså bra for Dre som etter Marshall Mathers og 2001 røkte fredspipe med sine tidligere N.W.A.-kolleger MC Ren og Ice Cube på sistnevntes War & Peace Vol. II (the Peace Disc).


Den up & coming west coast-gruppen Jurrassic 5 fikk i 2000 gjennomslag med Quality Control, men fikk konkurranse fra Atlanta-rapperne André 3000 og Big Boi, da de samme år overgikk den kommersielle suksessen til forgjengeren Aquemini med Stankonia. Ms. Jackson ble umiddelbart en udødelig landeplage som vanskelig lot seg fjerne fra hjernebarken. Den kommersielle hip hop-tronen tilhørte imidlertid fremdeles Jay-Z, som befestet både sin egen og labelet "Roc-A-Fella"s posisjon med "Dynasty - Roc-La-Familia".


3. Godbiten: M.O.P. - Warriorz
Ikke siden N.W.A. har man vel sett denne type energi på plate. Ante Up er headbanger-materiale fremfor noe, og sjeldent har så mange kropper vært i så stor bevegelse som under konserten deres på Rockefeller 18. april 2007 (hvordan kan man glemme dagen?). 


4. Låten med stor L: D'Angelo - Left and Right (feat. Method Man & Red Man)
Jaja, så er dette soul. Men det er umulig å styre unna tiårets utgivelse, og rap-alibiet i denne låten utvilsomt helt rått. En oppvisning i flow, groove og generelt musikalsk håndverk.


5. 10 beste rap-album fra år 2000
1. M.O.P. - Warriorz
2. Eminem - The Marshall Mathers LP
3. Big L - The Big Picture
4. Ghostface Killah - Supreme Clientele
5. Blackalicious - NIA
6. Outkast - Stankonia
7. Xzibit - Restless
8. Jay-Z - Roc La Familia
9. Wu-Tang Clan - The W
10. Tungtvann - Nord og Ned


6. Videoøyeblikket

Hip hop og intertekstualitet, del II

 Intertekstuelle referanser til litteratur og annen musikk har vært et vanlig grep i rap siden tidenes morgen. Spesielt har den klassiske musikken vært mye involvert. Hør nå f.eks. på denne smått kjente julesangen i sin opprinnelige form:

Greit nok at den har blitt covret i utallige sammenhenger, men hvem hadde trodd at man skulle finne den igjen hos Big Boi? (ca. 2:00)


Det minner meg forresten om:


God adventstid:)

Dizzet

Du kan like godt merke deg navnet med en gang; Dizzet har laget en versjon av gategutt som tar rotta på Jesse Jones. Ikke nok med det; i disse dager er han aktuell med sin første av tre planlagte mixtapes. Den første - "gidder ikke vente lenger" - kan lastes ned fra www.studiolive.no.

Og som om ikke det var nok; De tre mixtapene blir i løpet av mars neste år til Dizzets debutalbum "God Stemning". Dizzet gjør noe så sjeldent som å rappe bra på norsk, og er det noe vi elsker så er det vel det? Han har dessuten stor bredde i tekstene sine med alt fra orgier av litterære referanser til hvordan oppvekst på Holmlia fortoner seg.

Det er bare å begynne å telle ned til mars.