jeg finnes, altså har jeg fantes

I det store og det hele synes jeg norsk grammatikk er drita kjedelig. (Og da snakker mener jeg i en læringssituasjon) Men helt siden jeg var liten gutt (det har jeg vel egentlig alltid vært) har jeg hatt problemer med å bøye verbet "å finnes" i perfektum. I barndommen varierte det stort sett mellom "har funtes" og "har funnest", som senere ble til "har fantes". Jeg bestemte meg for å rådføre meg med Per Egil;

Fra: ingvarth@online.no [mailto:ingvarth@online.no]
Sendt: 26. april 2009 21:12
Til: Hegge, Per Egil
Emne: Spørsmål til eksperten(e)

Det finnes en gruppe verb i norsk grammatikk som får problemer når de skal bøyes i perfektum partisipp. Jeg snakker om verbene å synes, å trives, å skilles, å lykkes, å møtes å snakkes, å sees, å finnes, å skyldes. Her om dagen kom jeg over en nettside som hadde utelatt de fire sistnevnte verb fra perfektumsbøying, mens alle de andre perfektumsbøyningene var identiske med sine respektive preteritumsbøyinger. Til dette har jeg to spørsmål; Hvorfor er disse verbene utelatt? Og er tilfellet av identisk bøyning i preteritum og perfektum en svakhet som alltid har eksistert? Finnes det et navn for denne type verb? Så har jeg til slutt et spørsmål som angår imperativ. Jeg vet at det er valgfritt å benytte e-endingen i imperativ når en bøyer verb som slutter på -dle og -kle (eks.; sykl(e). Men jeg er likevel nysgjerrig på hvordan du pleier å bruke det.

Fra: per.egil.hegge@aftenposten.no
Sendt:26. apríl 2009 22:55:41 GMT+02:00
Til: ingvarth@online.no
Emne: Spørsmål til eksperten(e)

Takk for interessante spørsmål. Dette er refleksive verb. Noen av dem er det litt vanskelig å bruke i perfektum partisipp, og det er vel derfor de er utelatt. Å finnes har ikke noe perfektum partisipp – ”har fantes” lyder ikke særlig bra, har såes eller har settes heller ikke.
Vennlig hilsen
Per Egil Hegge

Det finnes altså ingen perfektumsform for det refleksive verbet "å finnes". Høvding Hegge har altså knust alle mine drømmer og håp og slått fast at ingen av de tre mulighetene jeg kom opp med i løpet av oppveksten holdt mål.

Hver gang jeg lanserte dette problemet for "de voksne" smalt det som regel eplekjekt tilbake; "har eksistert". Selv om denne formen nå er mitt tilsynelatende eneste alternativ, er jeg fristet til å boikotte den..