At det var?

I går ble jeg oppringt av et nummer som fra denne dag er lagret på telefonen min som "Legg på 6". Uansett; i den andre enden var en representant fra Fridtjof Nansen-fondet, et fond som visstnok uavkortet tilfaller voldtatte kvinner uten arbeid i Moldova. Ingenting i veien med det. Men mellom dem og min lommebok sitter det en tjommi uten selgervett og lirer av seg:

"Hei, er det Ingvar Ørn Trasen jeg snakker med?"


"Tja.."


"Hvordan har du det i dag?"


"Bra"


"Fint det, Ingvar. HEhehehehehe. (overdrevent selgervillig latter) Jeg regner med du har hørt om Frithjof Nansen? Ja, hvilke nordmenn har vel ikke hørt om ham? Heheehehehehehehe."


- Etter flere minutter kommer han omsider til poenget -


"Dette er ikke noe vanlig veldedig formål hvor du skal betale en fast månedsavgift, Ingvar. Det vi gjør, er at vi sender deg en brosjyre med en uutfylt giro, så du selv kan bestemme hvorvidt, og eventuelt hvor mye, du vil bidra med"


"Du har ringt meg to ganger det siste halvåret, og jeg er fremdeles ikke interessert"


"Vi ringer bare en gang i året"


"Jeg husker deg, og du ringte meg en gang i høst og en gang rett før jul."


"Vi ringer aldri kundene våre mer enn en gang i året"


"Så du ser på meg som en kunde?"


"Vi ønsker i hvert fall å behandle deg som en"


"Beklager, men jeg er ikke interessert"


"Ok, da sender jeg den en engangsgiro på 129 kroner."


"Nei takk!"


"Jo!"


*Klikk*

Nå er ikke jeg ekspert på kundebehandling, men den taktikken kan umulig være good for business? Spesielt ikke når Fridtjof Nansen-fondet viser seg å være noe helt annet enn denne "kloke" mannen utgir det for å være.