Tilbake i sitt andre hjem.
De har gjestet Roskilde, Slottsfjell, Vinjerock, ByLarm og turnert i stor skala i hjemlandet med førstealbumet Sleepdrunk Seasons fra 2008. Men hvordan blir Hjaltalíns nye, og langt mer eksperimentelle, "Terminal" tatt i mot utenfor hjemlandets grenser.
- Platene er ulike på flere måter.
Bassist Guðmundur Guðmundsson forteller villig, ivrig, framoverlent og er tydelig fornøyd med at samtalen foregår på morsmålet.
- Mens tekstene på Sleepdrunk Seasons var skrevet av andre, og fungerte mer som et supplement til soundet enn noe annet, er tekstene på Terminal stort sett selvskrevne. Den forrige platen var i mye større grad preget av ønsket om å ha fokus på én retning i soundet, mens det på den nye spriker litt i alle retninger.
- Ja, vi ønsket en mer symfonisk karakter på platen, og vi har brukt både kammerorkester og et lite symfoniorkester for å fremstå litt mer majestetisk, supplerer fagottist Rebekka B. Björnsdóttir.
- Dere har tidligere uttrykt at teksten kom litt i annen rekke på Sleepdrunk Seasons. Er dette også tilfellet på Terminal?
- Nei, det er det ikke, fortsetter Rebekka.
- Det stemmer at vi ikke var så opptatte av tekst på førsteplata. Vi brukte mer tid og energi på å arrangere låtene for besetningen, og tekstene ble stort sett skrevet av andre. På denne plata har vi skrevet stort sett alle tekstene selv, og det føles godt å kunne identifisere seg med budskapet i låtene, og ikke bare det musikalske.
Rebekka er ett av de siste tilskuddene på det som startet som et helt vanlig popband. Guðmundur og Högni diskuterte stadig vekk bandets fremtid, og det var over en av deres mange kaffekopper sammen at sistnevnte kastet ut forslaget om det ikke hadde vært kult å ha med en fagott e.l. Guðmundur kjente Rebekka fra Keflavík - en liten by 5 mil sørvest for Reykjavík - fra tiden han hadde bodd i området. Gutta hadde truffet hverandre i skolekoret på videregående, og kjente flere habile instrumentalister fra den tiden. Slik gikk det til at Rebekka og fiolinist Viktor Orri ble en del av bandet.
- Musikkpressen, og da kanskje spesielt den norske, har vært opptatt av at instrumentalistene er skolerte. Hva tror dere det tilfører soundet?
- Ja, vi har registrert dette. Jeg tror aldri det var et poeng i seg selv, men det skal jo noe til å lete opp en uskolert fagottist.
Guðmundur tenker seg om.
- Generelt sett kan jeg vel si at da Högni og jeg snakket om utvidelse, var vi på jakt etter en naturlig sound fra naturlige instrumenter i stedet for å gå på leting etter effekter i gitarboksen. Vi ville skape noe originalt. Vi er vel dessuten mer opptatte av at alle i bandet snakker samme språk, slik at jeg f.eks. kan be Rebekka spille en G i stedet for å si "gå to opp".
- To av medlemmene valgte å gi seg etter førsteplata. Leker dere med tanken på å utvide igjen?
- Vi trives vel egentlig veldig godt med besetningen slik den er nå. Vi vet derimot om en del kyndige folk som kunne tenke seg å være med. Det er godt å vite at man aldri er mer enn en telefonsamtale unna ekstrahjelp. Men hittil i år tror jeg orkestrene vi har samarbeidet med har stilt mye av det suget.
Bandet virker preget av å ha stått opp kl. 04 for å være med på God Morgen Norge. De rakk en tur til Marienlyst før det bar rett til lydsjekk på Mono. De som ikke sitter i en sofa er ute og kjøper kaffe. Rebekka har tatt en telefon. Men Guðmundur holder stand.
- Folk har jo virkelig fått øynene opp for dere i løpet av de siste par årene, ikke minst her i Norge. Hvordan liker dere dere her?
- Det norske publikummet er jo helt fantastisk. By:Larm, Slottsfjell og Revolver her i Oslo i fjor, Vinjerock og Kirkenes i år; alle var fantastiske publikumsopplevelser for oss. Norge er jo på et vis vårt andre hjem.
- I juni fylte dere det 950 seter store 'Háskólabíó' tre ganger sammen med et lite, sammensatt symfoniorkester, i tillegg til at dere turnerte forholdsvis omfattende rundt om om på Island i juli. Dere er relativt godt likt hjemme også?
- Ja, mottakelsen hjemme har vært strålende, spesielt nå etter at vi slapp plate nr. 2. Vi hadde aldri forventet å fylle Háskólabíó tre ganger, og turnéen rundt om i landet var stort sett utsolgt med fantastisk stemning overalt. Det betyr mye å være i kontakt med fansen hjemme.
- Vil dere ha mat nå eller senere?, avbryter manager.
- Så fort som overhodet mulig, gjaller det relativt enstemmig i det lille, slitne lokalet. Jeg skjønner at jeg må nærme meg slutten.
- Hvilke planer har dere videre nå?
- Ingenting stort sånn helt umiddelbart. Vi skal ha en liten ferie nå, men om ikke lenge slipper vi vår første liveplate med det beste fra konsertene våre i Háskólabíó. I tillegg har vi så smått begynt å planlegge nytt studioalbum.
- Javel? Er det mulig å dryppe noe rundt det?
- Nja, jeg kan fortelle at det blir et langt større fokus på trommer og perkusjon.
Mer er det ikke å få ut av de blodtrøtte og de på alle måter sultne islendingene. Men det er altså ingen grunn til å lukke øynene for de nye islandske stjerneskuddene. I stedet kan du først som sist begynne å se etter dem i platehyllene.
Ingvar Örn Thrastarson
