søndag 19. september 2010

Det usensurerte intervjuet med Hjaltalín onsdag 08.09.10


Tilbake i sitt andre hjem.

De har gjestet Roskilde, Slottsfjell, Vinjerock, ByLarm og turnert i stor skala i hjemlandet med førstealbumet Sleepdrunk Seasons fra 2008. Men hvordan blir Hjaltalíns nye, og langt mer eksperimentelle, "Terminal" tatt i mot utenfor hjemlandets grenser. 

- Platene er ulike på flere måter.

Bassist Guðmundur Guðmundsson forteller villig, ivrig, framoverlent og er tydelig fornøyd med at samtalen foregår på morsmålet. 

- Mens tekstene på Sleepdrunk Seasons var skrevet av andre, og fungerte mer som et supplement til soundet enn noe annet, er tekstene på Terminal stort sett selvskrevne. Den forrige platen var i mye større grad preget av ønsket om å ha fokus på én retning i soundet, mens det på den nye spriker litt i alle retninger.

- Ja, vi ønsket en mer symfonisk karakter på platen, og vi har brukt både kammerorkester og et lite symfoniorkester for å fremstå litt mer majestetisk, supplerer fagottist Rebekka B. Björnsdóttir.

- Dere har tidligere uttrykt at  teksten kom litt i annen rekke på Sleepdrunk Seasons. Er dette også tilfellet på Terminal? 
- Nei, det er det ikke, fortsetter Rebekka.
- Det stemmer at vi ikke var så opptatte av tekst på førsteplata. Vi brukte mer tid og energi på å arrangere låtene for besetningen, og tekstene ble stort sett skrevet av andre. På denne plata har vi skrevet stort sett alle tekstene selv, og det føles godt å kunne identifisere seg med budskapet i låtene, og ikke bare det musikalske.

Rebekka er ett av de siste tilskuddene på det som startet som et helt vanlig popband. Guðmundur og Högni diskuterte stadig vekk bandets fremtid, og det var over en av deres mange kaffekopper sammen at sistnevnte kastet ut forslaget om det ikke hadde vært kult å ha med en fagott e.l. Guðmundur kjente Rebekka fra Keflavík - en liten by 5 mil sørvest for Reykjavík - fra tiden han hadde bodd i området. Gutta hadde truffet hverandre i skolekoret på videregående, og kjente flere habile instrumentalister fra den tiden. Slik gikk det til at Rebekka og fiolinist Viktor Orri ble en del av bandet.

- Musikkpressen, og da kanskje spesielt den norske, har vært opptatt av at instrumentalistene er skolerte. Hva tror dere det tilfører soundet? 
- Ja, vi har registrert dette. Jeg tror aldri det var et poeng i seg selv, men det skal jo noe til å lete opp en uskolert fagottist. 
Guðmundur tenker seg om. 
- Generelt sett kan jeg vel si at da Högni og jeg snakket om utvidelse, var vi på jakt etter en naturlig sound fra naturlige instrumenter i stedet for å gå på leting etter effekter i gitarboksen. Vi ville skape noe originalt. Vi er vel dessuten mer opptatte av at alle i bandet snakker samme språk, slik at jeg f.eks. kan be Rebekka spille en G i stedet for å si "gå to opp".
- To av medlemmene valgte å gi seg etter førsteplata. Leker dere med tanken på å utvide igjen?
- Vi trives vel egentlig veldig godt med besetningen slik den er nå. Vi vet derimot om en del kyndige folk som kunne tenke seg å være med. Det er godt å vite at man aldri er mer enn en telefonsamtale unna ekstrahjelp. Men hittil i år tror jeg orkestrene vi har samarbeidet med har stilt mye av det suget. 
Bandet virker preget av å ha stått opp kl. 04 for å være med på God Morgen Norge. De rakk en tur til Marienlyst før det bar rett til lydsjekk på Mono. De som ikke sitter i en sofa er ute og kjøper kaffe. Rebekka har tatt en telefon. Men Guðmundur holder stand.

- Folk har jo virkelig fått øynene opp for dere i løpet av de siste par årene, ikke minst her i Norge. Hvordan liker dere dere her? 
- Det norske publikummet er jo helt fantastisk. By:Larm, Slottsfjell og Revolver her i Oslo i fjor, Vinjerock og Kirkenes i år; alle var fantastiske publikumsopplevelser for oss. Norge er jo på et vis vårt andre hjem.
- I juni fylte dere det 950 seter store 'Háskólabíó' tre ganger sammen med et lite, sammensatt symfoniorkester, i tillegg til at dere turnerte forholdsvis omfattende rundt om om på Island i juli. Dere er relativt godt likt hjemme også? 
- Ja, mottakelsen hjemme har vært strålende, spesielt nå etter at vi slapp plate nr. 2. Vi hadde aldri forventet å fylle Háskólabíó tre ganger, og turnéen rundt om i landet var stort sett utsolgt med fantastisk stemning overalt. Det betyr mye å være i kontakt med fansen hjemme.
- Vil dere ha mat nå eller senere?, avbryter manager. 

- Så fort som overhodet mulig, gjaller det relativt enstemmig i det lille, slitne lokalet. Jeg skjønner at jeg må nærme meg slutten.

- Hvilke planer har dere videre nå? 
- Ingenting stort sånn helt umiddelbart. Vi skal ha en liten ferie nå, men om ikke lenge slipper vi vår første liveplate med det beste fra konsertene våre i Háskólabíó. I tillegg har vi så smått begynt å planlegge nytt studioalbum.
- Javel? Er det mulig å dryppe noe rundt det? 
- Nja, jeg kan fortelle at det blir et langt større fokus på trommer og perkusjon.
Mer er det ikke å få ut av de blodtrøtte og de på alle måter sultne islendingene. Men det er altså ingen grunn til å lukke øynene for de nye islandske stjerneskuddene. I stedet kan du først som sist begynne å se etter dem i platehyllene.
Ingvar Örn Thrastarson

fredag 17. september 2010

Endelig fredag



En gang hadde jeg planer om å skrive en masteroppgave om bruk av kunstmusikk i hip hop. Det er nemlig helt normalt at hip hop-produsenter ser til kunstmusikkens verden når det musikalske fundamentet for en rap-låt skal skapes. Det er imidlertid forskjellig hva slags tilnærming produsentene har til bruken av dette materialet. La oss først høre på et kutt skapt av en da 19 år gammel russisk røver ved navn Sergej;

New York-rapperen Anthony Quiles, for noen kanskje bedre kjent som Q-unique, har samplet preludiet i en låt fra hans nyeste album "Between Heaven and Hell" (2010). Fraseringen er altså den samme som i "originalen", noe som gir den et autentisk preg. Men i og med at temaet er flyttet et slag, fremstår det ferdige produktet som en helt ny låt også på grunn av den upolerte og røffe sample-lyden som har kjennetegnet New York-rappen de siste 20 årene.


Det er også ofte at kjerneelementet i et samplet klassisk stykke blir fremhevet når det brukes i rap. I introen til denne Blackalicious-låten  har produsent Chief Xcel bygget på den akselererende effekten (accelerando) som oppstår et lite stykke ut i preludiets tema. Lytt og bli fascinert;



Når Rachmaninov brukes i slikt øyemed sier det seg selv at man ikke kan komme unna gamle far Johann S. og stykket som har like mange tolkninger som tilhengere; Toccata og Fuge i d-moll;




Old School inspirerer Old School når Philadelphia-duoen DJ Jazzy Jeff og Fresh Prince tar i bruk temaet fra preludiet i "Then She Bit Me" fra 1992. Referansen er ikke et sample og virker i utgangspunktet mer som en demonstrasjon av hvordan det ikke skal gjøres. Men det er likevel noe tilforlatelig ved det når en tar i betraktning hvem artisten er, hvilken tradisjon de kommer fra og ikke minst; når det er laget. Lytt og kom i godt humør;



I det siste eksemplet er vi tilbake i den nyere New York-måten å bruke samples på. Det vil si, det er egentlig ikke godt å si om det er en sterkt forvrengt variant av et sample eller om det er innspilt for anledningen. Men rytmisk viser referansen helt klart respekt for fraseringen og den ikke fullt så strenge metriske feelingen slik vi kjenner den fra originalen. 


God helg!