Lars Vaular - FETT (Offisiell musikkvideo)

Den nye bilen er et irriterende moment i dette ellers så gjennomførte retro-prosjektet. Men bortsett fra det; superfett.

Ventetid.

Dr. Dre har jobbet med det som angivelig blir hans siste soloplate i over 10 år, og utgivelsen har som seg hør og bør blitt utsatt en rekke ganger. "Detox" er nesten dømt til å bli en flopp når den kommer ut en gang i fremtiden. Klarer heller ikke å fri meg fra tanken på at platen burde kommet ut mens Dre ennå kunne rappe. Eminem leverer stadig, men dette holder ikke;


Men at ting går rolig for seg over dammen er vi vant til. I løpet av året ventes eks-Wu Tangene Redman og Method Man å gi ut hver sin plate. Ikke uventet har imidlertid "Muddy Waters 2" og "The Crystal Meth", som platene henholdsvis heter, vært på vei et par års tid allerede. Og som om ikke det var nok ventes også et samarbeid mellom disse to å gi seg utslag i det tredje tilskuddet på Blackout-stammen. Ventetiden kan jo bl.a. fylles med Redmans relativt ferske video til Cheerz - en av singlene fra hans forrige album "Redman presents...Reggie":



Jeg vet ikke om dette er et New York-fenomen, men Busta Rhymes er også treig treigesen om dagen. Riktignok er det bare to år siden hans forrige album "Back On My B.S.". Men oppfølgeren til knallsterke "E.L.E. (Extinction.Level.Event):The Final Worldfront" fra 1998 har man nå ventet på i godt over et år. Utsettelsen skyldes som vanlig en hel rekke med "uforutsette" hindringer. Blant annet antas det at Busta ikke var fornøyd med noen av de 8 beatene han fikk tilsendt fra DJ Premier. Men kan han virkelig ha bommet på 8 av 8?? jeje. Mens vi venter må man kunne tillate seg å mimre tilbake til forløperen, f.eks. representert ved den syrete videoen til "Gimme Some More".

Og apropos syrete; hvis man klarer å se forbi Tiëstos bidrag til denne, så er det alltids fascinerende å observere Bustas flowing skills. Denne gangen i en video av litt nyere dato; "C'Mon (catch 'em by surprise)".

Nytt fra Nas

Nesten tre år er gått siden tiårets mest omdiskuterte hiphop-album, og nå er det igjen duket. Og denne gangen har han visst roet seg litt. Men det er visst svært vanskelig å få noe konkret ut av mannen om det nye albumet. Svadafaktoren er altså høy, men det betyr jo ikke at vi ikke gleder oss til å høre Nasty Nas igjen, som for tiden visstnok lar seg inspirere av Lil Wayne og Drake. Woop!

Coolness fra Canada

Canadiske Shadrach Kabango, i dag bedre kjent som Shad, ble født i
Kenya og har foreldre fra Rwanda. I løpet av de siste fem årene har
Shad markert seg som en av de mest sentrale skikkelsene i den
Canadiske musikkfaunaen. Ikke bare på grunn av hans musikalitet og
hans unike talent, men også fordi hans jordnærhet naturlig plasserer
ham i et sympatisk conscious rap-sjikt. Kanskje ikke så underlig. For
under en 10 års minnemarkering av folkemordet i Rwanda i 2004, leste
hans mor et dikt hun hadde skrevet til minne om alle i familien som
ble revet bort i massakeren. Diktet inspirerte Shad til å lage denne:


Hans nyanserte syn på hverdagen gjør at han fremstår som en helt
normal fyr i alt han gjør. Men ikke på en kjedelig måte. Jeg
mener..man kunne absolutt ha argumentert for at en låt som handler om
at hverdagen i et forhold ikke alltid er en fest er en ganske
konvensjonell agenda i pop-verdenen generelt. Men det er noe med
"nedpå"-utstrålingen i videoen til en låt av denne typen som gjør det
hele til et spesielt godt og troverdig håndverk.



Kanskje det er derfor det virker som han er seg selv mer enn noen -
ikke bare ved å si nettopp det om seg selv, men ved å faktisk skape en
atmosfære av coolness i musikken som gjennomsyrer alt han gjør. f.eks.
videomediet (som han åpenbart behersker til det fulle).

Rachael Lovewell har skrevet en hel artikkel
om måten han er seg selv på. Artikkelen innledes på denne måten:

I don’t really listen to a lot of rap/hip hop music mainly because of
the “bitch, ho, wanna shoot you just cuz I feel like it” so called
“cool syndrome” that is rampant these days. This “gangster culture” is
available on the internet, radio, TV and fashion racks. You can
download, mp3 it and wear it and, as a result, it is infecting many
levels of our society. Just take a look around and you will see it
entrenched in the walk and the talk of your neighbours. Even your
squarest stock broker on Wall Street is spewing this underground
language on a regular basis and toting a crack pipe at night. Hey,
that’s okay, different strokes for different folks. Except for LL Cool
Jay and Will Smith, I am not interested. Guess that makes me a square.

Megetsigende om dette fenomenet av en fyr. Og apropos Will Smith og
det å kunne musikkvideo, kommer man ikke unna denne; (Og ja, du blir
nok nødt til å få med deg slutten.)


Som en håndfull andre rappere jeg vet om, er mye av musikken til Shad
samplebasert. Så også med en av hans nyeste singler "Yaa i get it",
der den utrolig fete akkorden fra Curtis Mayfields' "Little Child
Runnin' Wild" danner grunnlaget for denne beaten. Og videoen? Den er
selvsagt off the hook!

OMFG

Ben Redic Fy Fazan! Torsdag 11. august kommer denne mannen (nei, det er ikke Grace Jones) til Öya. Norge. ha-lo. En kjapp re-cap;

Playlist

Det er mye som er positivt med å skrive master om musikk. Det finnes imidlertid noen få negative sider. Den verste er at du er så prisgitt evnen til å klare å begrense deg til å høre på det du skal, analysere det du skal og skrive det du skal om det. Denne evnen har ikke jeg, så jeg blir i stedet sittende og surfe på soundcloud. Men noe godt kommer det alltids ut av det;

Chali 2na vs. Anthony Hamilton
Anthony Hamilton gjester den dyprøstede Chali 2na - en av virkelig få california-rappere med ekstraordinært god flow. Mannen er kanskje mest kjent som en del av det middels kjente kollektivet Jurassic 5, men sparker godt fra seg også som soloartist. Sjekk spesielt ut Fish Market 1 og 2 fra hhv '09 og '10. Mange godbiter.
Chali 2na - Dont Stop (feat. Anthony Hamilton) by infamedigito

Vaular freestyle
Hva skal man si til dette? Mannen er sinnsyk.
Lars Vaular - Popeyes NRS p3 fristiil 29.01 2010 by larsvaular

Röyksopp vs. Major
Jeg innser at dette er litt random, men Major gjør gode ting med denne låta.
Röyksopp - Tricky Tricky (Major Remix) by major.

Og når vi nå er inne på Brundtland/Jagland, er jeg nødt til å ta med denne. Dette burde bli den nye nasjonalsangen. En virkelig klassiker.
Röyksopp Forever by Röyksopp

Apropos klassiker, og for å avslutte med noe relevant; her kommer låten som er utgangspuntket for oppgaven jeg nå burde gå i gang med. Oppfordrer alle som har spørsmål til bekledning i denne videoen om å lese seg opp på Afrika Bambaataa og the Zulu Nation. Sammensatt fyr.

Anmeldelse:Jesse Jones - 12 blokker og 1 vei inn

"De lurer på hvordan hip hop er i Oslo. Her er hip hop Oslo". Jesse Jones har høye tanker om eget materiale. Litt for høye.
Det er ett år siden 'gategutt' trådte inn på eteren og ble en landeplage til glede for norske hip hop-fans som hadde sultet etter bra materiale fra Tommy Tee i aldri så mange år. Beaten har en porøs og unik karakter, og tar på mange måter med seg det beste fra Lillebjørn Nilsens originallåt. Det var nesten så man glemte at historiene om den harde virkeligheten i Groruddalen mangler alt som heter flow og rytmesans.

Dessverre for Jesse faller albumet fullstendig gjennom før man en gang kan skimte 'gategutt', som av en eller annen merkelig grunn ikke får spilletid før på spor nr. 5.

Det er mange grunner til dette. Det kan f.eks. være vanskelig å skape troverdighet i forsøket på å være gangster på norsk, noe Jones beviser bl.a. i åpningssporet "Veien inn". Dette fordi den originale gangsterkulturen er så geografisk knyttet til den amerikanske vestkysten. Begynner man å tenke i disse baner, kan linjer som "de som er imot oss må vi fjerne fort" og "Jeg tar en beat leverer gærne rim/ser meg på byn jeg lever stjerneliv, men altting til sin tid/så hvis du fyrer opp, så ta også pass'n hit" fort oppleves litt tamme. Historiene fortsetter i samme stil med "Heroin hovedstan", "Jesse-Funk" og "Drabant". Med "Sorgen" viser han imidlertid at han kan hvis han vil. Denne låta er en troverdig og bent fram ærlig beretning om avslåtte asylsøknader og kriminalitet som siste utvei.

Musikalsk mangler platen i sin helhet den beattekniske kvaliteten som vi vet at Tommy Tee er i stand til på sitt beste. For bak 'gategutt' er det langt mellom godbitene. Men også han glimter til innimellom, f.eks. i "ett sår", en låt som også trekkes opp av gjesteverset til Ken Ring. Og gode gjesteopptredener er for øvrig ett av få elementer som trekker opp for Jones' debut. Spesielt er Allywans vers i "Hva tror du om meg?" sterkt. Man kan kanskje ikke si det samme som Vinni's bidrag i "gategutt", men jeg klarer ikke fri meg fra at det er gøy å høre ham rappe på norsk.

Men noen lysglimt til tross; "12 blokker og 1 vei inn" innfrir på ingen måte hypen, og er langt under par i forhold til hva man burde kunne vente seg av Jesse og - ikke minst - Tommy Tee.

Perry meets West

Denne beaten er for tung til ikke å videreformidle. Enjoy!
Katy Perry Ft. Kanye West - E.T. by JordanBe

If Who Ruled The World?

Har du et forhold til en låt som er både god og vond å høre på? Mest sannsynlig. Blir dette eventuelt forsterket av at låten er laget på 80-tallet og derfor har en smertefullt tacky musikkvideo hengende ved seg? Enda mer sannsynlig! Kurtis Blow's "If I Ruled The World" fra 1985 er en slik låt. Ta en titt og vask øynene etterpå. Evt. bare hør på musikken.

En annen old school-låt som hverken er vond å se eller høre på, er Whodini's "Friends" fra året før. Bare pur old school-rap til sann glede for de fleste. Nyt!

I 1996 blandet NAS én del Lauryn Hill, én del Whodini og to deler Kurtis Blow og lagde en hit som ble hans kommersielle gjennombrudd med en plass blant USAs 20 beste R'n'B-låter det året. Den ble dessuten nominert til Grammy året etter for "Best Rap Solo Performance". Jeg sier bare; god onsdag.

"This ain't fashion-rap/I'm bringing the passion back"

Talib Kweli - Gutter Rainbows
Nesten 4 år er gått siden sist denne geniale mannen ga ut Eardrum, og denne gangen er han tilbake i sitt gode gamle "conscious"-landskap og tangerer (nesten) utgivelser som Quality samt legendariske Black Star. Mens Eardrum var en flørt med det kommersielle der will.i.am og Justin Timberlake var blant dem som fikk boltre seg bak spakene, er han denne gangen tilbake med realistiske historier om livet på veien (på Mr. International; "Don't be mad, cause I'm writing this rhyme on my iPad."), om krigsveteranenes slit for den amerikanske hæren i "Tater Tot", og mye mer. Foreløpig foreligger det ingen turneplaner bortsett fra noen skarve gigs i hjembyen New York. Stay tuned! I mellomtiden følger en godbit produsert av ingen ringere enn 'Oh No'. Resten av albumet kan du selvsagt høre på Spotify.

Back to 808

I 2008 slapp Kanye West "808s and Heartbreak", der forvrengte versjoner av lyder fra Rolands udødelige trommemaskin TR-808 skal forestille Heartbreak. Virkelig noe å kose seg med om man kjenner 808-maskinens umiskjennelige sound;


Og sånn låter det etter at Kanye har tuklet;

Wale til Maybach Music Imprint

I 2006 debuterte Rick Ross i en alder av 30 år med "Port Of Miami" på eget label (Maybach Music Group). Den sene karrierestarten genererte en ketchup-effekt for Florida-rapperen som hittil har gitt oss i alt 4 studioalbum i reneste sørstatsånd. Ross har lenge lekt med de største (Jay-Z, Lil Wayne, Young Jeezy, Nas, John Legend og Kanye West for å nevne noen). I disse dager samarbeider Ross med P Diddy om en EP som visstnok får det flotte navnet Bugatti Boyz. Etter en titt på videoen til den første singelen Another One, er det ingen grunn til å tro at tittelen skjuler noe.

Spør du meg, er dette et skritt tilbake for Ross, ettersom Diddy ikke har klart å produsere en decent låt siden 10 år gamle "Bad Boy For Life".

Men det er foreløpig ingenting som tyder på at Ross gir seg i Maybach med det første. Nylig signerte han Washington-rapperen Wale som debuterte med Attention Deficit på Allido/Interscope for et drøyt år tilbake. Noen måneder etterpå slapp han mixtapen "More About Nothing" som er en oppfølger til "Mixtape about nothing" (2008). Førstnevnte har blitt lastet ned nærmere 120.000 ganger, og han har allerede samarbeidet med ikke helt ukjente Pharrell, Gucci Mane og Lady Gaga. Vi krysser fingrene for at samarbeidet bærer frukter.

Faksimile fra hiphopdx

Stargate goes Superbowl

 

Steelers: Wiz Khalifa



Packers: Lil Wayne

På søndag er det duket for Superbowl XLV mellom Pittsburgh Steelers og Green Bay Packers, og USA står naturlig nok på hodet. Men selv om Asbjørn Slettemark klarte å samle noe sånt som 60.000 seere til fjorårets sending, og planlegger å gjøre det samme natt til mandag, er SuperBowl for oss europeere først og fremst et kultfenomen, og ikke et sportsarrangement. (WOW, for en observasjon!)

Men i år er Europa, nærmere bestemt Norge, mer involvert enn som så. Wiz Khalifa er allerede nevnt på denne bloggen, og nå har han transformert den Stargate-produserte singelen 'Black & Yellow', som opprinnelig handler om bilen hans, til et Steelers-hymne. Og som om ikke det var nok har Lil Wayne like godt stjælt låta, og laget sitt eget Packers-anthem, kalt "Green & Yellow".

Et sannsynlig utfall av kampen får Slettemark svare for, men låtene er i alle fall close race. Døm selv!

Mens vi venter..

Beanie Sigel har gitt uttrykk for at han fremdeles har et noe anstrengt forhold til Jay-Z, Jadakiss og Roc-A-Fella Records. Derfor knyttes det ekstra stor spenning til hva slags utslag dette gir på det nye albumet The Closure. Når i 2011 det kommer ut, vet bare gudene, men jeg setter hvertfall en femtilapp på at vi får se det i hyllene før Dre's Detox. Mens vi venter synes jeg vi skal unne oss et gjenhør med hans forrige album The Broad Street Bully fra 2009.

Spellemannsnominerte Lars Vaular kommer ifølge hjemmesiden hans også med ny plate i løpet av sensommeren, men også det er selvfølgelig aaltfor lenge å vente. I mellomtiden bør du få med deg denne og ikke minst denne;


TorsdagsPeace!

Solveig Haugen:sjekk ut

www.solveighaugen.no



Min trofaste følgesvenn på oppdrag for groove har en hjemmeside som må besøkes, og ikke minst bilder som må kjøpes!

Wiz Khalifa til Øya!

BGSU Winterfest Ft. Wiz Khalifa & Special Guests

Ikke la deg lure av den smått trashy Eurodance-inspirerte singelen 'Say Yeah' som sampler Alice Deejays' stayer 'Better off alone'. 23-åringen fra Pennsylvania har i løpet av de siste 5 årene gitt ut flere mixtapes, to studioalbum, fått merkelappen 'Artist To Watch' av Rolling Stone magazine, og har nå skrevet kontrakt med Atlantic Records. (pust) Denne skal i første omgang resultere i tredjealbumet Rolling Papers som etter planen kommer ut 27. mars.

I august kommer han altså til middelalderparken!
Hvis du, som meg, er utålmodig;
Black And Yellow på Spotify.
:Øyafestivalen
:http://www.wizkhalifa.com/
:MySpace
:Facebook
:Twitter: @RealWhizKhalifa

Intervju med Dizzet

Bilder/opphavsrett: Solveig Haugen

Dizzet hører selv lite på musikk, men lar seg inspirere av alt fra Tupac via Jimi Hendrix til Samuel Beckett. Vi møtte den sammensatte Holmlia-rapperen for å snakke om hans forhold til Jesse Jones og Tommy Tee, historien bak ’Gategutt’ og ikke minst den nært forestående debutplata.

Dagens middag inntas på Grønland. Han er på vei til sentrum for å ta del i tiårsmarkeringen for ett av vår tids mest obskure og bestialske mord. Men Dizzet føler ikke den samme lokale tilhørigheten til Holmlia som den gangen han vokste opp med Benjamin Hermansen som ett av sine forbilder.

- Vi hadde en beef om området vårt, også vant vi, så da stakk vi. For da var det liksom ikke noe morsomt lenger, når de andre ble satt i fengsel. Og det har litt med å vokse opp også. Jeg har rappet i ti år, og etter hvert som man blir eldre, får man andre perspektiver, og man kan ikke lenger skrive tekster som er så interne.

Etter ti år med rap er han klar for å jobbe for å bli hørt utenfor disse grensene. Når albumet slippes på tampen av mars måned, vil han også ha gitt ut tre mixtapes siden november 2010. Den siste av disse ventes i februar, men de to første er ute på studiolive.com og har fått de noe kryptiske navnene ’Gidder Ikke Vente Lenger’ og ’Venter Fortsatt’. Så, hva er det han venter på?

- Jeg venter på god stemning. Og da i overført betydning, som i hip hop som kan anerkjennes i Norge. Det er forskjell på å kopiere ett eller annet som har fungert andre steder og den greia man hører på fordi man ikke har et bedre alternativ. Og det er en unnskyldning som holder helt til det faktisk er masse aktører der ute som kan levere et bedre game, men som ikke får oppmerksomhet fordi man har misforstått det til at bare; ’Hei, det er det her publikum vil ha’, ikke sant. Og det er en misforståelse som også oppstår fordi Norge er et land der man ikke kan kjøre en for hard stil heller.

- Hvorfor ikke?

- Det er to aspekter ved det. Det ene er geografisk, det andre er moralsk..som går på en sånn etisk greie. For hvis du skal ha gangsta-rap i et land, så må rapperne være så langt fra hverandre at man ikke kan møte de som er tøffe. For med en gang folk har gått på barneskole med rapperen, så veit du med en gang, bare; ”Ja, jeg har bilder fra juleballet med han rapperen”. Og da blir den myten som gangstarap trenger på en måte avkreftet.

- De trenger et skall for å opprettholde gangstarap-autoriteten?

- Ja. Og sånn som at punkerne i gamle dager fikk kred for at de var drittøffe, mens det i virkeligheten godt kunne hende at de ikke var det. Fordi de kjørte imaget 100%. Hvis vi snakker hip-hop er USA det beste eksemplet. For sånn var det med rapperne i L.A. også. Der kan du sitte og si hva som helst, og det er ingen fans som kommer til å møte deg fordi du bare går på eksklusive fester og steder.

- Men hvor kommer moral- og etikkbiten inn i bildet?

- Det aspektet er mer at vi er et land som er bygget opp av nestekjærlighet, troen på det gode og sånne ting. Og da blir det litt vanskelig å kjøre hard stil fordi tanken på vold er fjernt for oss, og det er noe vi ofte definerer enten som resultat av gjengkriminalitet eller noe folk har dratt med seg utenfra som fenomener, og ikke som noe vi har oppfostret selv. Derfor er det vanskelig å bli tatt seriøst hvis du er nordmann og sier at du er gangster. Men jeg tror samtidig folk liker at det er en edge på ting uten å være påtatt tøff, og det er vel det jeg venter på at en norsk rapper skal klare. Og jeg sier ikke at jeg har det, men jeg prøver bare å være ’real’. Derfor har jeg også vært imot internett; facebook og alt sånt. For eksempel når KingSize omtaler meg som ’gategutten’, blir jeg oppgitt. Jeg liker ikke å få hype for feil ting.

- Når du nå er inne på ’gategutt’; det er en låt som deler navn med Jesse Jones' hit som kom ut rett etterpå. Hva var tanken bak det?

- Jeg hadde ingen intensjoner om å fucke med gamet til noen andre. For jeg føler at både jeg og gutta i klikken har skills nok til å henge med i gamet, om vi ikke skal begynne å slenge oss med på andres hype. Jeg hadde også blitt irritert hvis noen hadde stjålet min greie, men poenget er at vi ikke gjorde det. Og hadde det vært meningen, så hadde jeg sagt det i begynnelsen av sangen, bare; ’Yo, Jesse Jones og Tommy Tee. Hva synes dere om den sangen her a?’ Og jeg digger jo den tracken, så hvorfor skal jeg disse den? Det er miljøet for lite til. Og jeg har respekt for både Tommy og Jesse, men når Tommy kommer bort til meg på gata og forteller meg at jeg ikke får lov til å lage den låta, så blir det litt som at de har et hegemoni. Og det holder bare ikke. Men som sagt, jeg liker de gutta. Det finnes mange norske rappere som er psycho-wack, så da kan jeg heller fucke med de.

- Hvem er ”de”?

- Nei, det kan jeg ikke si. Jeg vet ikke hva de heter. Men jeg prøver bare å si at; det koster omtrent 1500 kroner å skaffe et hjemmestudio og skape et produkt. Og med internett har du en million eksponeringskanaler. Du kan for eksempel lage en hjemmeside der du fremstiller deg selv som et glansbilde. Og derfra til å få 50 likes på facebook eller 1000 visninger på profilen din på Kingsize er det ikke langt. Så har du skaffet deg et navn uten at du egentlig har jobba noe for det.
Dizzet er imidlertid ikke en mann som ligger på latsiden. I disse dager legger han siste hånden på debutalbumet, og det skorter ikke akkurat på materiale å ta av. Han tenker seg godt om på spørsmålet om hva han synes nå når det snart er ferdig.

- Albumet er egentlig jævla rart.

- Hvordan da?

- Nja, det er litt nytt. Jeg har ikke hørt sånn musikk før. Når jeg og Seip (produsent red.anm.) lager tracks, så er det litt sånn; ’Hva er det her for no, lissom?’. Så vi må stadig utfordre oss selv, for eksempel når vi bestemmer oss for at ’fuck it, på den låten synger jeg bare’. Og så føler jeg at jeg må rettferdiggjøre for meg selv at det ikke er hip hop ved at jeg for eksempel nevner Tupac i den ene sangen. Eller det er jo hip hop da, men det blir noe litt annet, hvertfall i norsk sammenheng. Og vi har det fett i studio når vi hjelper hverandre til å få det soundet vi vil ha.

- Men hvor fornøyd er du med albumets sammensetning?

- Litt vanskelig å si. Men jeg er et konkurransemenneske, og hvis jeg ikke har noen andre å konkurrere med, så må jeg konkurrere med meg selv. Derfor tenker jeg alltid når jeg lager en låt at den må være bedre enn den forrige. Og når man lager tracks hver dag så blir det jo til slutt sånn at man må droppe ting fra albumet. Forrige uke bestemte vi for eksempel at låta’Ayaah’, som har vært fundamentet og diamanten i god stemning-scenen, skal droppes ut av albumet. Og det føles på den ene siden litt utrygt fordi vi nå begir oss ut på noe vi ikke har gjort før, men samtidig gjør det meg confident at..når vi kan droppe’Ayaah’, da må jo skiva være fet.

Han er åpenbart ivrig etter å bidra med noe nytt i norsk rap-sammenheng, og samtidig som han er ydmyk, har han tiltro til de tekstlige og musikalske verktøyene han tar i bruk for å treffe et bredest mulig publikum.

- Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra mange forskjellige mennesker i forskjellige aldre. Søstera mi på 16 og venninnene hennes, Seip (produsent red. anm.) og vennene hans, som alle er over 30..de liker musikken. Og hvis vi ser på tekstene, så liker jeg å bruke litterære referanser. Jeg kan for eksempel plutselig finne på å ha en punchline om Hamsun, og da er det plutselig noen som bare..ah, damn! Og nå når jeg tar sosiologi på Blindern, så påvirker det meg også i tekstene mine. Så hadde jeg faktisk lyst til å kalle den siste mixtapen for ’(Waiting for) Godot’. Men ikke alle Holmlia-gutta skjønner referansen til teaterstykket. Og da blir det litt toveis..at hvis jeg ikke kan ha for mye Holmlia i musikken, så må det ikke bli for mye av sånt heller. Men når du spør meg hva målgruppa er for skiva så har jeg lyst til å svare ’alle’. For det tror jeg.

Hamsun og Godot? For ikke å snakke om Ivar Aasen-referansen i ’Normannen’ fra ’Venter fortsatt’-mixtapen. Jeg lar meg fascinere av selvsikkerheten og ektheten som han utstråler, både i musikken, og nå når han sitter rett overfor meg. Med den store mengden materiale som er produsert i løpet av det siste halve året, og kanskje spesielt hans to siste mixtapes, er det all grunn til å tro på et slagkraftig og salgbart album. Det er åpenbart at han satser, men hva om han ikke slår igjennom?

- Jeg tenker ikke så mye på det. Musikk kommer alltid til å være en greie jeg gjør på si. Eller, jeg kan satse på musikken, men jeg kan ikke ha et urealistisk forhold til det. For den dagen jeg sier at jeg kommer til å lykkes, da har jeg mislykkes. Og det er TV og film jeg egentlig har lyst å drive med.

- Ja, så rollen som Mikael i ungdomsfilmen ’Respekt’ fra to år tilbake ga mersmak?

- Ja, men jeg kommer aldri til å satse som skuespiller. Jeg husker jeg ble nominert til Amanda. Jeg var veldig spent på vei til Haugesund, og jeg husker jeg syntes det var veldig stort. Men hele greia var en stor skuffelse. Festivalen var full av folk som skulle slikke ræv, og det var bare slitsomt og patetisk. Så husker jeg en gang jeg var på audition på teaterhøgskolen, og de bare; ’Dere kommer til å gråte på den skolen her og dere er slavene våre’. Og de to tingene fikk meg til å gi opp skuespillergreia. Det var bare ikke noe for meg på noen måte. Så jeg vil mye heller jobbe på andre siden av kameraet. Være min egen sjef.

I disse dager finpusses den siste i rekken av tv-piloter som skal leveres NRK i løpet av kort tid. Dette er en del av statskanalens satsning på TV av ungdom for ungdom, og dizzets seriekonsepter går hovedsaklig ut enkel underholdning med skjult kamera og andre humoristiske innslag, men han har også et par prosjekter i bakhånd hvis NRK mener at det er for smalt;

- Ja, vi har også laget en mer kommersiell pilot til et program vi kaller for ’Drømmejobben’, der seere kan få prøve seg i drømmejobben sin for en dag. Og det blir veldig sånn MTV-uttrykk, hvor du har en manipulert følelsesdramaturgi; først er de glade for å være med, så blir det vanskelig for dem og de gråter litt, men siden de har en hjelper så kommer de seg gjennom det.

Han har altså ambisjoner innen film og tv og var svært nære å legge beslag på en av de 4-6 plassene på produsentlinja på den prestisjetunge filmhøyskolen på Lillehammer.

- Jeg har lyst å få et tv-program, få sparken fordi jeg er kontroversiell og på den måten få et attraktivt oppdrag som filmregissør. Jeg tror det er veien å gå for meg. Men akkurat nå er jeg bare drithappy med halbumet, så får vi se hva som skjer.

Klokka tikker mot halv sju, og det er på tide å bevege seg mot Stortinget for minnemarkeringen. Det er all grunn til å ønske denne talentfulle fyren lykke til med prosjektene og den suksessen som plata mest sannsynlig fortjener.

- Inshallah, avslutter han.

/ingvar for groove.no

Intervju med Ali Shaheed Muhammad

Bilder/opphavsrett: Solveig Haugen

Ali Shaheed Muhammad er i Oslo for å nappe i dansefoten til hovedstadens mest dedikerte hip hop-fans. I den forbindelse inntok vi den stygge lobbyen på Hotel Opera for å ta en prat med den levende DJ-legenden om gamle dager, religion, Tribes stadig høyt etterspurte sjettealbum og den mye omtalte dokumentarfilmen.

Han kjemper mot sitt anstrengte forhold til minusgrader samtidig som han tappert forsøker å posere for fotografen. Han føler seg litt bedre med tanken på at det kunne vært så mye verre

- But I ain’t takin’ my hat off!

A Tribe Called Quest gikk hvert til sitt i 1999 uten å gjennomføre siste ledd i seksalbumskontrakten med Jive Records. De opprettholdt imidlertid kontakten som til slutt førte til en aldri så liten reunion i 2006, noe som satte enda større fart i spekulasjonene rundt det nye albumet. I 2003 uttalte Phife Dawg på vegne av gruppen at selv om de hadde vært nære på ved et par anledninger, var prosjektet skrinlagt på ubestemt tid på grunn av medlemmenes stadig eskalerende solokarrierer.

- Det er ikke vits å gjøre noe sånt hvis det ikke finnes en hensikt med det. Etterspørsel kan forsåvidt være en god hensikt..jeg mener, det er jo ikke alle som har det heller..men vi følte ikke at etterspørsel var et tilstrekkelig godt formål for å lage plate. For oss måtte det ligge en idé og en annen type motivasjon bak det hele.

I tillegg til Muhammad besto A Tribe Called Quest av Q-tip og Phife Dawg. Sammen revolusjonerte de New York-rapen på 1990-tallet med sin jazz-influerte stil. Selv er ikke New York-DJen så overbevist om at hans innflytelse på artister som Common, Erykah Badu og D'Angelo er så stor som ulike internettbiografier skal ha det til.

- Hvis du ser på de artistene du her nevner, kanskje med unntak av Common i og med at han har et renere hip hop-lydbilde, kan man vel generelt si at de alle henter inspirasjon fra r'n'b og eldre 'svarte' former som jazz og funk. Og dette er alt former som eksisterte lenge før Tribe. I tillegg kommer vi jo alle fra omtrent samme sted, og enhver New York-artists uttrykk er en sammensetning av mange ulike innflytelser.

Selv lar han seg påvirke av alt fra Afrika Bambaataa til Animal Collective. Han mener at han til tross for Tribes umiskjennelige sound, som fikk stå nærmest urørt gjennom deres fem studioalbum, lar seg påvirke av det meste av det han hører på, og mange vil nok være enige med meg i at det var som bakmann i Lucy Pearl at hans musikalske bredde virkelig trådte fram.

- I Lucy Pearl fantes det en annen kompetanse og en annen type mennesker enn i Tribe. Felles for Dawn (Robinson) og Raphael (Saadiq red.anm.) var at de begge var - og er forstatt - ufattelig dynamisk personer med mange gode ideer. Raphael var og er en god musiker og flink til å iscenesette ideer i musikken. Dawn ville ikke bli satt i bås som en artist eller syngedame, men heller bli satt pris på som en del av det dynamiske fellesskapet vi hadde. Lucy Pearl hadde andre typer mennesker enn i Tribe, og som i et hvilket som helst partnerskap ellers i livet er det alltid summen av personlighetene som dikterer dynamikken i en gruppe enten det er i en familie eller et fotballag. Bytter du ut et element, er det straks noe annet.

- Hvordan vil du si at alle prosjektene dine på 90-tallet påvirket musikken du lagde til soloalbumet ditt ”Shaheedullah & Stereotypes” (2004)?

- Fra et innspillingsperspektiv dreier det seg om å sette seg ned, høre på lyder, utforske teknologier, stemme basstrommer, sånne ting. Når det gjelder musikalske innflytelser, så lar jeg meg generelt inspirere – også da jeg lagde soloalbumet – kanskje mer av musikk i tiden enn ting jeg har gjort før. Det er vanligere at en låt blir til fordi jeg har hørt en basslinje og tenker at ’noe sånt vil jeg også gjøre’.

Ali har ikke spist på et døgn. Laksen bestilles, noe som umiddelbart burde plassere ham i den noe diffuse kategorien 'norgesvenn'. Norsk rap har han derimot ikke hørt noe av, men er åpenbart nysgjerrig fremfor høflig når han spør om å få tilsendt noe av det beste norsk rap har å by på.

Ali vokste opp i Brooklyn og fikk i en alder av åtte sine første turntables, samme år som hip hop fikk sitt definitive kommersielle gjennombrudd med 'Rapper's Delight' Hva tenker en mann med en slik type bakgrunn om kultur og hvordan dennes speiles i musikken? Det er hvertfall tydelig at han selv ikke er fan av hip hop som sjangerbegrep og de begrensningene dette gir.

- Som jeg ser det har det alltid vært slik at kulturen påvirker musikken, men hip hop har jo helt klart befestet sin posisjon som et sjangerbegrep, og man ser en tendens til at en gruppe artister ser hip hop som en mekanisk praksis fremfor noe som er laget med et åpent sinn overfor det kulturen har å tilby.

- Hvis vi ser på amerikansk hip hop i et West Coast/East Coast-perspektiv - i hvilken grad vil du si at selve musikken reflekterer forskjellene mellom de to områdene?

- Hmm, godt spørsmål..Jeg ble jo ikke født på vestkysten, men slik jeg ser det utenfra..jeg er barn av en av pionerene innenfor den afro-amerikanske civil rights-bevegelsen, og det er klart at jobben de gjorde påvirket oss ulikt i ulike områder.
- Hvordan da?

- New York var jo en smeltedigel med folk av mange ulike nasjonaliteter og kulturelle bakgrunner. For meg virker det som en så variert sammensetning av mennesker på et såpass lite område gjør at man har lettere for å respektere hverandres kulturelle forskjeller. Dette, i kombinasjon med det faktum at New York var USAs finansielle hovedstad, skapte også muligheter for dem som drev med rap. Dette genererte også en trang til å snakke ut, en vilje til å opponere mot autoriteter og sette de største samfunnsproblemene på dagsorden. For meg virket det som at denne trangen ble reflektert i musikken fra vestkysten på en måte som sa at; 'dette er alt vi har og vet'. Men jeg kan ikke dømme det, slik andre har på østkysten har hatt en tendens til. Hva vet vi om hvordan det er å leve der borte? Det burde være ganske åpenbart at det er noe helt annet. Jeg har f.eks. blitt stoppet av LA-politi og de er langt tøffere enn i New York. Eller..de var også tøffe, men langt mer tolerante, spesielt overfor oss afro-amerikanere.

- Så du har forståelse for N.W.A. når de sier '"fuck the police"?

- Definitivt. Av og til må man si 'fuck the police', og andre ganger går det an å snakke med dem, og det kan gå begge veier på både østkysten og vestkysten. Vi lager jo de samme sangene, det er bare to ulike tilnærminger. Og ingen av dem er gale. Det har bare med situasjonen der og da på det stedet du befinner deg.
- Hvordan påvirkes tilnærmingen din av religion?

Intervjuets første lange tenkepause oppstår. Ali kaster et blikk ut i det fløyelbelastede rommet.

- For noen er religion privat, mens for andre er den offentlig. Når den er privat, kan vi selv møte livet med troen på en måte som passer en selv, mens når den er offentlig..det blir en større utfordring, for da er den med en gang basert på andres forventninger av deg og hvordan du forholder deg til ulike hendelser. Jeg er jo muslim og tror på en høyere makt som folk kaller ’gud’, men det betyr ikke at jeg har svaret på hva det er å leve riktig. På samme måte som jeg ikke har noen fasit på hva som er riktig å gjøre i musikken..eller hva som er god hip hop. Jeg gjør bare det som føles riktig der og da..gjør alltid mitt beste, akkurat som jeg lever livet.

Den karismatiske DJen har perspektiver i alle retninger, men hva er hans syn på fremtid, og ikke minst nåtid? ’Beats, Rhymes & Life’ er tittelen på dokumentarfilmen om A Tribe Called Quest som har premiere på sundance-festivalen i morgen. I desember uttalte Phife Dawg (en av rapperne) seg på vegne av gruppa om sitt anstrengte forhold til filmen, men dette har ifølge Ali endret seg;
- Vi hadde alle våre meninger om den, men den hadde ikke sett dagenslys om ikke alle fire hadde gitt sin velsignelse. Resten er opp til offentligheten..
- Så filmen har ikke påvirket vennskapet mellom deg og produsent Michael Rapaport, slik det hevdes i ulike nettfora?

- Ikke i det hele tatt. Vi har kjent hverandre siden vi var små. Og Mike forstår hip hop, så selv om filmen definitivt testet forholdet, har det ikke virket negativt på vennskapet i etterkant.

Laksen er klar. Jeg har for så vidt ingen spørsmål igjen på papiret, men selv om det føles som jeg kunne snakket med denne tilsynelatende uutømmelige kilden til refleksjon, talent og nese for god hip hop, nøyer jeg meg med tanken på at han om en times tid spiller til dans i Brenneriveien.

/Ingvar for groove.no