Anmeldelse:Jesse Jones - 12 blokker og 1 vei inn

"De lurer på hvordan hip hop er i Oslo. Her er hip hop Oslo". Jesse Jones har høye tanker om eget materiale. Litt for høye.
Det er ett år siden 'gategutt' trådte inn på eteren og ble en landeplage til glede for norske hip hop-fans som hadde sultet etter bra materiale fra Tommy Tee i aldri så mange år. Beaten har en porøs og unik karakter, og tar på mange måter med seg det beste fra Lillebjørn Nilsens originallåt. Det var nesten så man glemte at historiene om den harde virkeligheten i Groruddalen mangler alt som heter flow og rytmesans.

Dessverre for Jesse faller albumet fullstendig gjennom før man en gang kan skimte 'gategutt', som av en eller annen merkelig grunn ikke får spilletid før på spor nr. 5.

Det er mange grunner til dette. Det kan f.eks. være vanskelig å skape troverdighet i forsøket på å være gangster på norsk, noe Jones beviser bl.a. i åpningssporet "Veien inn". Dette fordi den originale gangsterkulturen er så geografisk knyttet til den amerikanske vestkysten. Begynner man å tenke i disse baner, kan linjer som "de som er imot oss må vi fjerne fort" og "Jeg tar en beat leverer gærne rim/ser meg på byn jeg lever stjerneliv, men altting til sin tid/så hvis du fyrer opp, så ta også pass'n hit" fort oppleves litt tamme. Historiene fortsetter i samme stil med "Heroin hovedstan", "Jesse-Funk" og "Drabant". Med "Sorgen" viser han imidlertid at han kan hvis han vil. Denne låta er en troverdig og bent fram ærlig beretning om avslåtte asylsøknader og kriminalitet som siste utvei.

Musikalsk mangler platen i sin helhet den beattekniske kvaliteten som vi vet at Tommy Tee er i stand til på sitt beste. For bak 'gategutt' er det langt mellom godbitene. Men også han glimter til innimellom, f.eks. i "ett sår", en låt som også trekkes opp av gjesteverset til Ken Ring. Og gode gjesteopptredener er for øvrig ett av få elementer som trekker opp for Jones' debut. Spesielt er Allywans vers i "Hva tror du om meg?" sterkt. Man kan kanskje ikke si det samme som Vinni's bidrag i "gategutt", men jeg klarer ikke fri meg fra at det er gøy å høre ham rappe på norsk.

Men noen lysglimt til tross; "12 blokker og 1 vei inn" innfrir på ingen måte hypen, og er langt under par i forhold til hva man burde kunne vente seg av Jesse og - ikke minst - Tommy Tee.