Et dårlig ektepar

foto: NRK

Frp har det med å smiske til seg velgere. Det er smart, men også farlig. Taktikken er genialt enkel, men samtidig horribel. Dersom en av partiets representanter for eksempel er i ferd med å tape en kringkastet debatt, enten det er på radio eller tv, så inntar vedkommende en høyst uberettiget offerrolle. Slik for eksempel frp-topp Per Arne Olsen gjorde da han møtte Erik Fosnes Hansen til radiodebatt søndag for snart to uker siden. Utgangspunktet for debatten var Frp og kulturpolitikk - i den grad de ordene hører sammen i det hele tatt. Fosnes Hansen hadde utvilsomt gjort hjemmeleksa si og gikk hardt ut mot sin motstander. Ja, i forkant av debatten hadde han sågar* meldt seg inn i Arbeiderpartiet i protest mot nettopp disse omfattende nedskjæringene som kultur-Norge vil lide under dersom Frp kommer til makten. Heldigvis for Olsen steg debattemperaturen i takt med Hansens overtak over sin motstander, og det hele endte med at sistnevnte kastet en papirkule på førstnevnte, noe Olsen reagerte slik på: "Siden dette ikke er TV, syns jeg publikum burde få greie på at du nå kastet noe på meg."

I og med at Olsen ikke maktet å forsvare sitt syn, fortsatte han med samme fokus også etter sending:

"Jeg merket at Fosnes Hansen var ganske amper helt fra starten av. Han nektet blant annet hilse på meg da vi kom i studio. (...) Jeg skulle diskutere kulturpolitikk, men Fosnes Hansen kom etterhvert med ganske useriøse motargumenter og bannskap. Til slutt krølla han sammen pairene sine og kasta på meg. Det var jo aldri fare for helsa mi akkurat, men jeg tror han bør gå i seg selv på dette punktet. Som forfatter bør han vel skjønne at ordets makt er sterkere enn papirets."

Dette tok altså en heldig vending for Olsen, som omtrent hadde tapt debatten før den startet. Eller gjorde det det? Partikollega Per Sandberg gikk torsdag ut i Aftenposten og "svarte med samme mynt" etter at Erna Solberg kritiserte Siv Jensen for å være en dårlig partileder. Han sa dette;

"- Nå trenger Erna Solberg litt ferie, både fra EU og andre saker som Frp har et klart standpunkt på. Hvis hun ikke vil ta ferie bør hun heller bruke tida på eget parti. Det er manglende lederegenskaper fra hennes side at hun heller bruker tida på å kritisere oss"

Dette minnet meg om noe jeg hadde sett i den fantastiske dokumentaren om Mullah Krekar. Riktignok er jeg ikke veldig overrasket over at det var Carl I. Hagen og Siv Jensen som skulle intervjues når vi skulle høre "den gjengse norske politiker" uttale seg om regjeringens tiltaksløshet i denne sangen. Metoden var imidlertid stikk i strid med den Per Sandberg mener at Frp pleier å benytte seg av i det offentlige.

Det er sikkert flere grunner til at et vellykket borgerlig alternativ ikke lar seg gjøre. Høyre har for det første tidenes mest diffuse leder, og det er nok mye av grunnen til at jeg ikke vet veldig mye om hvilke politiske spørsmål som har skapt mest uenighet mellom dem og frp. Det jeg vet, er at frps vilje til å inngå kompromisser er omtrent like stor som min vilje til å dra på jobb kl. 7 om morgenen.(Ikke at jeg gjør det hver dag - heldigvis). Da havner du ikke umiddelbart i regjering. Men så til poenget mitt. jeg tror at frp trives i en posisjon der de ukentlig kan gå ut og kritisere regjeringen for å vinne stemmer. Det er slik de gjør det i dag, det er slik de alltid har gjort det og det er slik de alltid kommer til å gjøre det. Det paradoksale i Per Sandbergs mening om at Erna Solberg burde fokusere mer på eget parti og egne lederegenskaper fremfor å gå ut og kritisere andre for å vinne stemmer ligger altså foran oss på sølvfat. Nei...gullfat! Et samarbeid mellom Høyre og Frp kan i beste fall sammenlignes med et dårlig ekteskap, der begge parter ønsker å være lederen i forholdet, og der måten å kommunisere på bare er uryddig.

blått i vestmarka. Konge!

en siste smak av Island før avgang.

I lagunen

Men selvsagt ikke en eneste islending i sikte..

til sentrum

þingvellir, is på Perlan og grillet islandsk lammelår er stikkord for dagen, og vi er i ferd med å levere leiebilen og starte storbyferien.

Helt greit

Kom til hytta i går kveld. Bildet er utsikt fra Kambur(ca.800 moh), det lokale fjellet. Gj.snittlig utetemperatur er rundt om 10 grader:) I morgen reiser vi innom thingvellir, og muligens gullfoss og geysir før vi etterhvert ender opp i hovedstaden.

7 gode grunner til å dra til Island, og ingen dårlige!

1.Billig
Island er som kjent ett av de landene i Europa som er hardest rammet av finanskrisen. Styringsrenten nådde hele 18% mens det sto på som verst. Etter at good guys ble byttet ut med bad guys (regjering, sentralbanksjef etc.) ble sparka har økonomien heldigvis stabilisert seg noe siden den islandske kronen var på sitt aller laveste nivå noensinne (100 ISK = 2,74 NOK). 100-lappen (eller hundremynten) er i dag verdt 5 kroner, men dette er likevel en halvering av dens verdi siden jeg sist var der for to år siden.

2. Språk
Nettopp på grunn av dette har jeg vært surfet meg gjennom de mest interessante butikkene, for eksempel Siden har blant annet en dropdownmeny der du kan navigere i sortimentet etter sjanger. Det er helt tydelig hvor opptatt islendinger er av å bevare språket, og finnes det ikke et eget ord for ting, vel- så lager vi vårt eget. Som í kántrí..

3. Vær
Langtidsvarselet for tiden vi skal tilbringe på Island er til å bli rørt av; Lettskyet vær, lett vind og aldri over 15 grader. Jeg digger det.

4. Lakris
Verdens beste lakris finner du på Island, noe industrien selvfølgelig er fullt klar over. Det er for eksempel derfor at det vanskelig lar seg gjøre å kjøpe en sjokolade uten at lakrisen henger ved i en eller annen form. Den islandske lakriskonfekten er i en klasse for seg

5. Natur
Du MÅ ut i naturen om du er på Island. Men det er ingen som sier at du MÅ bli med Reykjavik Excursions sammen med amerikanere i joggesko og solbrem. Lei en bil og kjøp deg et kart..de viktigste turistattraksjonene er så godt merket, o g deres historie så tydelig formulert både på stedene og i brosjyrene, at det er ti ganger bedre enn en guidet tur. Eller hvis du er en del av en større gruppe; lei en truck med sjåfør som guider deg oppover mot isbreen der du kan få muligheten til å kjøre snøscooter. Det er ikke avskrekkende dyrt!

6. Uteliv
Utelivet, her representert ved utestedet nasa, sies å være et av europas heteste og med ølpriser rundt 25 NOK, burde ikke en kveld på byen være uoverkommelig for noen!

7. AttraksjonerGullfoss og Geysir..Den blå lagune..you know the drill!

superterrier!

Lambic

Jeg er nødt til å dele følgende opplevelse. Her om dagen var jeg innom polet og fikk kloa i to nyheter. En Oude Geuze og en Oude Geuze Vieille, begge utgaver av en angivelig sagnomsust belgisk tradisjon; Lambic-ølet.

Smaken er mildt sagt spesiell, og fremstår som en blanding av alle alkoholholdige drinker under 20% du noen gang har smakt, og øl er nok neppe det første du tenker at det er. I polets egen avis - vinbladet - hevdes det at smaken ligner mer på en naturvin eller en naturlig eplesider enn noe av det ølet du noen gang har smakt. Personlig kan det best beskrives som en veldig sur utgave av Champagne, kanskje fordi bryggeteknikken som blir brukt til Lambic-ølet ikke er helt ulikt Champagnens.

Ikke overraskende har geuze fått tilnavnet "ølets champagne". Men mens champagne tilsettes sukker og gjær før annengangsgjæringen, er det i geuze kun snakk om naturlig gjær og restsukkeret i den unge lambicen. Blandingsforholdet er gjerne 60-70 % ung lambic (opp til ett år gammel) og 30-40 % modnet (to og tre år). Jo høyere andel gammelt øl, desto større dybde og lengde får smaken.

Den nevnte annengangsgjæringen skjer ved at ølet tappes på flasker og får stå i 6-18 måneder før det selges. Ølet utvikles selvfølgelig gjennom flaskemodningen, men den største delen av skylda for at Lambicen smaker som den gjøre må nok selve bryggingen ta. For selv om vanlige ingredienser som lyst, maltet bygg og en andel fersk, umaltet hvete er inne i bildet, benyttes det for eksempel ca. 6 ganger mer humle enn i bryggingen av vanlig øl. Et lambic-bryggeri bruker dessuten vanligvis tre-fire gjærstammer for å lage noen ulike øltyper, til forskjell fra undergjæret øl som inneholder én.

Jeg trengte selv to glass med tilvenning før jeg kunne akseptere den spesielle smaken. En sur smak du ikke kan holde ut med gjennom mange flasker, men absolutt forfriskende på sin spesielle måte.

I lambicbryggeriene er det ikke uvanlig med over 100 ulike stammer av gjær og annen mikroflora i bryggeprosessen. Dette fører til at det er vanskelig å si noe om resultatet før du står der med flasken i hånden tidligst 6 måneder etterpå. Eller som Lambicbrygger Armand Debelder sier; "Lambic kan brygges med to fingre. De må holdes krysset i håp om at alt skal gå bra".

...

Natt til fredag brant et stort antall gule priser ned til grunnen på dønski i Bærum, et steinkast unna der jeg vokste opp. Kjipt!

foto: Budstikka

Music and masculinity

I "gamle dager" var kastratsang noe av det mest maskuline du kunne bedrive. Filmatiseringen av historien om en av de aller siste kastratsangerne, Farinelli (eller Carlo Maria Broschi som han egentlig het), gir oss angivelig et innblikk i hvordan dette hørtes ut ved å blande Cecilia Bartolis stemme med en kontratenor, og dermed få en helt unik klang.



Dette var altså en tradisjon som døde hen etter at man skjønte at det å kastrere smågutter var å ofre vel mye for kunsten. Ikke at det ikke låt fint, altså. Og selv om kontratenortradisjonen har vedvart, har mannlige artister fått andre knagger å henge maskuliniteten sin på.

På åtti-tallet ble det å synge lyst innen post-musikk behørig presentert av Prince og Michael Jackson i låter som henholdsvis Kiss(1986) og Billie Jean (1983). Det nå avdøde Jackson og Prince (den gang han hadde noe å komme med) var begge prototyper på såkalte androgyne artister. Altså hadde de en måte å synge på, en måte å være på og en måte å kle seg på som gjorde det vanskelig for oss å bestemme for det første hvorvidt dette var maskuline trekk, og eventuelt hva slags maskulinitet det var snakk om.

Prince - Kiss (1986)

Som et lite apropos til dette, er det vel kjent for alle hvordan boybandbølgen uten hensyn red hitlistene på 90-tallet. Den brede apellen alle disse gutta hadde var tuftet på mye forskjellig, men hovedregelen var vel at de kunne danse synkront, at de var pene og se på og at de kunne - ja, riktig - synge lyst. Heldigvis fantes det også et par stykker i denne gjengen av glatte gutter som kunne synge. Ronan Keating brøt på grunn av dette ut av Boyzone og gjorde en brukbar solokarriere. En som gjorde det enda bedre med samme formel, og som kanskje er enda bedre kjent for å synge lyst, er Justin Timberlake;



Dette er kult, og sikkert på en eller annen måte maskulint, men viktigere er det at det er første gang siden 80-tallet at det å synge lyst er en helt naturlig del av lydbildet.

Farinelli og Timberlake har det til felles at de begge har/hadde en bred appell blant folk med forståelse for musikk, og at de begge gjennom musikken uttrykker/uttrykte en maskulinitet som var særs populær hos målgruppen.

Så det..