Music and masculinity

I "gamle dager" var kastratsang noe av det mest maskuline du kunne bedrive. Filmatiseringen av historien om en av de aller siste kastratsangerne, Farinelli (eller Carlo Maria Broschi som han egentlig het), gir oss angivelig et innblikk i hvordan dette hørtes ut ved å blande Cecilia Bartolis stemme med en kontratenor, og dermed få en helt unik klang.



Dette var altså en tradisjon som døde hen etter at man skjønte at det å kastrere smågutter var å ofre vel mye for kunsten. Ikke at det ikke låt fint, altså. Og selv om kontratenortradisjonen har vedvart, har mannlige artister fått andre knagger å henge maskuliniteten sin på.

På åtti-tallet ble det å synge lyst innen post-musikk behørig presentert av Prince og Michael Jackson i låter som henholdsvis Kiss(1986) og Billie Jean (1983). Det nå avdøde Jackson og Prince (den gang han hadde noe å komme med) var begge prototyper på såkalte androgyne artister. Altså hadde de en måte å synge på, en måte å være på og en måte å kle seg på som gjorde det vanskelig for oss å bestemme for det første hvorvidt dette var maskuline trekk, og eventuelt hva slags maskulinitet det var snakk om.

Prince - Kiss (1986)

Som et lite apropos til dette, er det vel kjent for alle hvordan boybandbølgen uten hensyn red hitlistene på 90-tallet. Den brede apellen alle disse gutta hadde var tuftet på mye forskjellig, men hovedregelen var vel at de kunne danse synkront, at de var pene og se på og at de kunne - ja, riktig - synge lyst. Heldigvis fantes det også et par stykker i denne gjengen av glatte gutter som kunne synge. Ronan Keating brøt på grunn av dette ut av Boyzone og gjorde en brukbar solokarriere. En som gjorde det enda bedre med samme formel, og som kanskje er enda bedre kjent for å synge lyst, er Justin Timberlake;



Dette er kult, og sikkert på en eller annen måte maskulint, men viktigere er det at det er første gang siden 80-tallet at det å synge lyst er en helt naturlig del av lydbildet.

Farinelli og Timberlake har det til felles at de begge har/hadde en bred appell blant folk med forståelse for musikk, og at de begge gjennom musikken uttrykker/uttrykte en maskulinitet som var særs populær hos målgruppen.

Så det..