Hip hopens fjerde tiår, Del 1: 2000

90-tallet var et mildt sagt begivenhetsrikt tiår på den amerikanske hip hop-scenen. For å nevne noen ytterst få;


- Ice Cube - "AmeriKKKa's Most Wanted" (1990) (Oppgjørets time)
- MC Hammer - "Please Don't Hurt 'Em" (1990) (Noen som ikke husker "Can't Touch This"?)
- Gang Starr - "Step In The Arena" (1991)
- Dr. Dre - "the Chronic" (1992) (G-funkens inntog)
- Wu-Tang Clan - "Enter the Wu-Tang" (36 Chambers)
- Snoop Dogg - "Doggy Style" (1993) (Gin and Juice)
- Notorious B.I.G. - "Ready To Die" (1994)
- Nas - "Illmatic" (1994) 
- The Roots - "Do You Want More?!!??!"(1995)
- Jay-Z - "Reasonable Doubt" (1996)
- Busta Rhymes - "The Coming" (1996)
- The Fugees - "The Score" (1996)
- "Mos Def & Talib Kweli are Black Star" (1998)
- Eve - "Let There Be Eve...Ruff Ryders' First Lady" (1999)


2000-tallet hadde altså noe å strekke seg etter. 


År 2000:
1. Rap på norsk: - Stjerner i sikte
Dette var året da standarden for rap på norsk ble satt. Tåsen-duoen Klovner i Kamp debuterte 12. februar med verdens første rap-album på norsk. På bakgrunn av sedvanlig mangel på guts i norsk platebransje, ble "Scwin" spilt inn og produsert på labelet de selv stiftet sammen med Oslo Fluid året i forveien; "City Connections". I den påfølgende turnéåpningen på John Dee måtte 400 håpefulle snu i døra etter at det var fullt, og fortsettelsen var en uforbeholden suksess. Med 30.000 solgte eksemplarer er albumet fremdeles Norges mest solgte.


Ikke lenge etter utkom Tungtvanns debut. Jørg-1 og Poppa Lars hadde solgt ut tre opplag av EPen "Reinspikka Hiphop", og fulgte opp suksessen med albumet "Nord og Ned". For denne mottok de i 2001 to alarmpriser, én for beste album og den andre for beste låt (Ubudne gjæsta). Etter rollen som husband i Åpen Post fortsatte de sin suksess med et par respektable utgivelser, før de 24. august 2007 avsluttet en altfor kort karriere med konsert på Parkenfestivalen i Bodø.


2. Trender i USA: "Will all the real Slim Shady's please stand up?!"
I 1999 slapp Eminem sitt andre studioalbum; "The Slim Shady LP". Obskøniteter, banning og selvfølgelig en god porsjon sex og alkohol. Og det virker selvsagt ikke påtatt. Både Eminem og produsent Dr. Dre måtte uansett tåle krass kritikk, blant annet for innholdet i slutten av albumets andre singel, "Guilty Conscience", der de to lykkes med å oppmuntre en mann til å myrde sin kone og hennes elskerinne. Det tok ikke Eminem og Dre mer enn ett år å formulere et svar til kritikerne. Tallene taler for seg. Én uke etter at den kom ut, hadde oppfølgeralbumet "The Marshall Mathers LP" solgt i 1,8 - én komma åtte - millioner eksemplarer, bare i USA. En plass i guinness rekordbok, OG grammy for beste rap-album; check! Tiåret startet altså bra for Dre som etter Marshall Mathers og 2001 røkte fredspipe med sine tidligere N.W.A.-kolleger MC Ren og Ice Cube på sistnevntes War & Peace Vol. II (the Peace Disc).


Den up & coming west coast-gruppen Jurrassic 5 fikk i 2000 gjennomslag med Quality Control, men fikk konkurranse fra Atlanta-rapperne André 3000 og Big Boi, da de samme år overgikk den kommersielle suksessen til forgjengeren Aquemini med Stankonia. Ms. Jackson ble umiddelbart en udødelig landeplage som vanskelig lot seg fjerne fra hjernebarken. Den kommersielle hip hop-tronen tilhørte imidlertid fremdeles Jay-Z, som befestet både sin egen og labelet "Roc-A-Fella"s posisjon med "Dynasty - Roc-La-Familia".


3. Godbiten: M.O.P. - Warriorz
Ikke siden N.W.A. har man vel sett denne type energi på plate. Ante Up er headbanger-materiale fremfor noe, og sjeldent har så mange kropper vært i så stor bevegelse som under konserten deres på Rockefeller 18. april 2007 (hvordan kan man glemme dagen?). 


4. Låten med stor L: D'Angelo - Left and Right (feat. Method Man & Red Man)
Jaja, så er dette soul. Men det er umulig å styre unna tiårets utgivelse, og rap-alibiet i denne låten utvilsomt helt rått. En oppvisning i flow, groove og generelt musikalsk håndverk.


5. 10 beste rap-album fra år 2000
1. M.O.P. - Warriorz
2. Eminem - The Marshall Mathers LP
3. Big L - The Big Picture
4. Ghostface Killah - Supreme Clientele
5. Blackalicious - NIA
6. Outkast - Stankonia
7. Xzibit - Restless
8. Jay-Z - Roc La Familia
9. Wu-Tang Clan - The W
10. Tungtvann - Nord og Ned


6. Videoøyeblikket

Hip hop og intertekstualitet, del II

 Intertekstuelle referanser til litteratur og annen musikk har vært et vanlig grep i rap siden tidenes morgen. Spesielt har den klassiske musikken vært mye involvert. Hør nå f.eks. på denne smått kjente julesangen i sin opprinnelige form:

Greit nok at den har blitt covret i utallige sammenhenger, men hvem hadde trodd at man skulle finne den igjen hos Big Boi? (ca. 2:00)


Det minner meg forresten om:


God adventstid:)

Dizzet

Du kan like godt merke deg navnet med en gang; Dizzet har laget en versjon av gategutt som tar rotta på Jesse Jones. Ikke nok med det; i disse dager er han aktuell med sin første av tre planlagte mixtapes. Den første - "gidder ikke vente lenger" - kan lastes ned fra www.studiolive.no.

Og som om ikke det var nok; De tre mixtapene blir i løpet av mars neste år til Dizzets debutalbum "God Stemning". Dizzet gjør noe så sjeldent som å rappe bra på norsk, og er det noe vi elsker så er det vel det? Han har dessuten stor bredde i tekstene sine med alt fra orgier av litterære referanser til hvordan oppvekst på Holmlia fortoner seg.

Det er bare å begynne å telle ned til mars.

TRYGT, KONFORMT OG KJEDELIG.

TEITUR, John Dee, 17.10.10

Alle bilder : Solveig Haugen

________________________________________________________

Stemmen er nesten verdt konsertbilletten alene. Men med det nye og kanskje i overkant konforme materiellet, kan hverken Teiturs stemmeprakt eller et godt band heve opplevelsen til over middels.

Det er gått ca. 4 år siden sist han gjestet John Dee. Den gang for å promotere "Stay Under the Stars" alias "den vanskelige andreplaten." Vanskelig eller ikke;  den reflekterte en artist som ville et sted med musikken til forskjell fra den noe anonyme og pyntelige debuten Poetry & Airplanes fra 2003. Der sistnevnte var klisjéfylt samtidig som den spriket i alle retninger, var førstnevnte et helthetlig musikalsk håndverk som antydet en retning for fremtiden i form av dystre undertoner med elementer av rock.

Med tredjeplaten "The Singer" (2008) er vi tilbake i et musikalsk land jeg ikke forstår. I tillegg til et knippe med kjærlighetsballader i en elektronisk og porøs musikkdrakt, blir vi servert et par sidesprang med innslag av alt fra Ompa til Swing. Dette har han videreutviklet til det foreløpig siste tilskuddet på platestammen; "Let The Dog Drive Home". For denne konsertopplevelsens del tror jeg det hadde vært klokere å videreutvikle tendensene fra Stay Under The Stars. 

Teitur varmer opp for seg selv med kjente "Josephine" og "You Get Me" før det er duket for bandet. I tillegg til rytmeseksjon er siste tilvekst saksofonist Ned Firm, som for anledningen også trakterer klarinett, tverrfløyte, gitar og keyboard. "Freight Train" er første nye låt ut, og den stødige skarptrommen gir umiddelbare assosiasjoner til lyden av et gammelt damplokomotiv. I forgrunnen komplementerer den skjøre vokalen og saksofonen hverandre. Men i det skjøre ligger også en forventning om en noe høyere intensitet. Anmelder har bevisst unngått å lytte til den nyeste platen før konsert for å bevare denne spenningen. En spenning som innfris i det et røft gitarriff setter i gang tittellåten "Let The Dog Drive Home", og som samtidig skaper noe som kan minne om stemning i det noe glisne lokalet. 

Det skal imidlertid i løpet av de neste 5-6 låtene bli tydelig at platen er så blottet for den intensiteten vi kjenner fra selv de "gamle" balladene, og det lille som er må deles broderlig mellom konsertens mange tilmålte minutter. Selv ikke stemmeprakt kan bære så mange kjedelige ballader på én snor. I alle fall ikke på en søndagskveld. Selv om "Feel Good" med sitt oppriktige jazz/soul-preg forhindrer dette strekket fra å falle totalt gjennom, blir f.eks. "All I Remember From Last Night Is You" med sine sentimentale strykerpartier litt i overkant, og det er godt det er den siste i rekken av ballader i valsetakt vi strengt tatt har hørt før.

For med "God, I Have So Many Things To Tell You" er vi på vei inn i et mer håpefullt og melodisk lydlandskap. Og det er med referansene til 60- og 70-talls-soulen i musikken at artisten Teitur virkelig kommer til sin rett, ikke minst vokalmessig. Jeg skal ikke garantere at de som lukket øynene under åpningstaktene i denne låten ikke så for seg Otis Redding eller Curtis Mayfield. Men allerede et par linjer ut i teksten har han for meg skapt sitt egne, unike uttrykk der singer/song-writer-tilnærmingen til gitar, piano og vokal på den ene siden møter jazz/soul-virkemidlene i rytmeseksjonen på den andre til et stevnemøte som helt klart burde vært utforsket nærmere. Kun i nevnte "Feel Good" og i små deler av "Very Careless People" finner vi igjen noe av det samme.

Med unntak av "You Never Leave L.A." - en låt som hører bedre hjemme som soundtrack i Grey's Anatomy enn på et Teitur-album, står resten av konserten og stamper i spede forsøk på en elektronisk tilnærming med metallisk gitar-feedback. På merksnodig vis er konserten dermed over akkurat idet ensemblet gjør sitt første helhjertede forsøk på å nærme seg et peak. I stedet fader det hele ut; Bandet forlater scenen. Det er atter tid for gamle sanger om igjen. Kanskje ikke så uvanlig. Det spesielle, derimot, er at der andre artister i samme segment kanskje ville gitt seg etter 1-2 ekstranumre, er ikke Teitur fornøyd før han har liret av seg seks(!) soloballader. Det legendarisk dårlig strukturerte settet er et faktum.

La meg presisere at anmeldelsen ikke er skrevet ut fra en forventning om hva undertegnede vil at Teitur skal være. Hadde jeg ennå bare gått hjem med en følelse av at det var en dramaturgisk idé bak det hele. At han med det nye albumet og denne konserten kanskje enten hadde forfulgt tendensene fra de to foregående albumene eller enda bedre; antydet en ny vei for musikken. Men med en total mangel på sådan, og i tillegg til måten nye sanger er godt pakket inn i gamle på, antyder i stedet Teitur at han vil være til for den delen av publikum som møtte opp på John Dee på grunn av sin kjærlighet for hverandre og ikke for dem av oss som setter pris på en god konsertopplevelse.

Ingvar Örn Thrastarson

Det usensurerte intervjuet med Hjaltalín onsdag 08.09.10

Tilbake i sitt andre hjem.

De har gjestet Roskilde, Slottsfjell, Vinjerock, ByLarm og turnert i stor skala i hjemlandet med førstealbumet Sleepdrunk Seasons fra 2008. Men hvordan blir Hjaltalíns nye, og langt mer eksperimentelle, "Terminal" tatt i mot utenfor hjemlandets grenser. 

- Platene er ulike på flere måter.

Bassist Guðmundur Guðmundsson forteller villig, ivrig, framoverlent og er tydelig fornøyd med at samtalen foregår på morsmålet. 

- Mens tekstene på Sleepdrunk Seasons var skrevet av andre, og fungerte mer som et supplement til soundet enn noe annet, er tekstene på Terminal stort sett selvskrevne. Den forrige platen var i mye større grad preget av ønsket om å ha fokus på én retning i soundet, mens det på den nye spriker litt i alle retninger.

- Ja, vi ønsket en mer symfonisk karakter på platen, og vi har brukt både kammerorkester og et lite symfoniorkester for å fremstå litt mer majestetisk, supplerer fagottist Rebekka B. Björnsdóttir.

- Dere har tidligere uttrykt at  teksten kom litt i annen rekke på Sleepdrunk Seasons. Er dette også tilfellet på Terminal? 

- Nei, det er det ikke, fortsetter Rebekka.

- Det stemmer at vi ikke var så opptatte av tekst på førsteplata. Vi brukte mer tid og energi på å arrangere låtene for besetningen, og tekstene ble stort sett skrevet av andre. På denne plata har vi skrevet stort sett alle tekstene selv, og det føles godt å kunne identifisere seg med budskapet i låtene, og ikke bare det musikalske.

Rebekka er ett av de siste tilskuddene på det som startet som et helt vanlig popband. Guðmundur og Högni diskuterte stadig vekk bandets fremtid, og det var over en av deres mange kaffekopper sammen at sistnevnte kastet ut forslaget om det ikke hadde vært kult å ha med en fagott e.l. Guðmundur kjente Rebekka fra Keflavík - en liten by 5 mil sørvest for Reykjavík - fra tiden han hadde bodd i området. Gutta hadde truffet hverandre i skolekoret på videregående, og kjente flere habile instrumentalister fra den tiden. Slik gikk det til at Rebekka og fiolinist Viktor Orri ble en del av bandet.

- Musikkpressen, og da kanskje spesielt den norske, har vært opptatt av at instrumentalistene er skolerte. Hva tror dere det tilfører soundet? 

- Ja, vi har registrert dette. Jeg tror aldri det var et poeng i seg selv, men det skal jo noe til å lete opp en uskolert fagottist. 

Guðmundur tenker seg om. 

- Generelt sett kan jeg vel si at da Högni og jeg snakket om utvidelse, var vi på jakt etter en naturlig sound fra naturlige instrumenter i stedet for å gå på leting etter effekter i gitarboksen. Vi ville skape noe originalt. Vi er vel dessuten mer opptatte av at alle i bandet snakker samme språk, slik at jeg f.eks. kan be Rebekka spille en G i stedet for å si "gå to opp".

- To av medlemmene valgte å gi seg etter førsteplata. Leker dere med tanken på å utvide igjen?

- Vi trives vel egentlig veldig godt med besetningen slik den er nå. Vi vet derimot om en del kyndige folk som kunne tenke seg å være med. Det er godt å vite at man aldri er mer enn en telefonsamtale unna ekstrahjelp. Men hittil i år tror jeg orkestrene vi har samarbeidet med har stilt mye av det suget. 

Bandet virker preget av å ha stått opp kl. 04 for å være med på God Morgen Norge. De rakk en tur til Marienlyst før det bar rett til lydsjekk på Mono. De som ikke sitter i en sofa er ute og kjøper kaffe. Rebekka har tatt en telefon. Men Guðmundur holder stand.

- Folk har jo virkelig fått øynene opp for dere i løpet av de siste par årene, ikke minst her i Norge. Hvordan liker dere dere her? 

- Det norske publikummet er jo helt fantastisk. By:Larm, Slottsfjell og Revolver her i Oslo i fjor, Vinjerock og Kirkenes i år; alle var fantastiske publikumsopplevelser for oss. Norge er jo på et vis vårt andre hjem.

- I juni fylte dere det 950 seter store 'Háskólabíó' tre ganger sammen med et lite, sammensatt symfoniorkester, i tillegg til at dere turnerte forholdsvis omfattende rundt om om på Island i juli. Dere er relativt godt likt hjemme også? 

- Ja, mottakelsen hjemme har vært strålende, spesielt nå etter at vi slapp plate nr. 2. Vi hadde aldri forventet å fylle Háskólabíó tre ganger, og turnéen rundt om i landet var stort sett utsolgt med fantastisk stemning overalt. Det betyr mye å være i kontakt med fansen hjemme.

- Vil dere ha mat nå eller senere?, avbryter manager. 

- Så fort som overhodet mulig, gjaller det relativt enstemmig i det lille, slitne lokalet. Jeg skjønner at jeg må nærme meg slutten.

- Hvilke planer har dere videre nå? 

- Ingenting stort sånn helt umiddelbart. Vi skal ha en liten ferie nå, men om ikke lenge slipper vi vår første liveplate med det beste fra konsertene våre i Háskólabíó. I tillegg har vi så smått begynt å planlegge nytt studioalbum.

- Javel? Er det mulig å dryppe noe rundt det? 

- Nja, jeg kan fortelle at det blir et langt større fokus på trommer og perkusjon.

Mer er det ikke å få ut av de blodtrøtte og de på alle måter sultne islendingene. Men det er altså ingen grunn til å lukke øynene for de nye islandske stjerneskuddene. I stedet kan du først som sist begynne å se etter dem i platehyllene.

Ingvar Örn Thrastarson

Endelig fredag

En gang hadde jeg planer om å skrive en masteroppgave om bruk av kunstmusikk i hip hop. Det er nemlig helt normalt at hip hop-produsenter ser til kunstmusikkens verden når det musikalske fundamentet for en rap-låt skal skapes. Det er imidlertid forskjellig hva slags tilnærming produsentene har til bruken av dette materialet. La oss først høre på et kutt skapt av en da 19 år gammel russisk røver ved navn Sergej;

New York-rapperen Anthony Quiles, for noen kanskje bedre kjent som Q-unique, har samplet preludiet i en låt fra hans nyeste album "Between Heaven and Hell" (2010). Fraseringen er altså den samme som i "originalen", noe som gir den et autentisk preg. Men i og med at temaet er flyttet et slag, fremstår det ferdige produktet som en helt ny låt også på grunn av den upolerte og røffe sample-lyden som har kjennetegnet New York-rappen de siste 20 årene.

Det er også ofte at kjerneelementet i et samplet klassisk stykke blir fremhevet når det brukes i rap. I introen til denne Blackalicious-låten  har produsent Chief Xcel bygget på den akselererende effekten (accelerando) som oppstår et lite stykke ut i preludiets tema. Lytt og bli fascinert;

Når Rachmaninov brukes i slikt øyemed sier det seg selv at man ikke kan komme unna gamle far Johann S. og stykket som har like mange tolkninger som tilhengere; Toccata og Fuge i d-moll;

Old School inspirerer Old School når Philadelphia-duoen DJ Jazzy Jeff og Fresh Prince tar i bruk temaet fra preludiet i "Then She Bit Me" fra 1992. Referansen er ikke et sample og virker i utgangspunktet mer som en demonstrasjon av hvordan det ikke skal gjøres. Men det er likevel noe tilforlatelig ved det når en tar i betraktning hvem artisten er, hvilken tradisjon de kommer fra og ikke minst; når det er laget. Lytt og kom i godt humør;

I det siste eksemplet er vi tilbake i den nyere New York-måten å bruke samples på. Det vil si, det er egentlig ikke godt å si om det er en sterkt forvrengt variant av et sample eller om det er innspilt for anledningen. Men rytmisk viser referansen helt klart respekt for fraseringen og den ikke fullt så strenge metriske feelingen slik vi kjenner den fra originalen. 

God helg!

Endelig!

103-32 er målforskjellen etter endt serie. Toppscorer Didier Drogba og Frank Lampard står alene for halvparten med hhv 29 og 22 mål. Finnes det en sentral midtbanespiller her i verden som kan skilte med samme statistikk, når vi legger til de 14 assistene? 

Tallene taler for seg. Chelsea er fortjente mestere! Fordi de er uslåelige? Absolutt ikke! 86 poeng er laveste poengsum for seriemester siden premier leagues oppstart i 1992, mens 103 er scoringsrekord i løpet av samme periode. Det sier alt om et skapende, offensivt lag som fremstår som bedre enn noensinne, ja, kanskje til og med bedre enn da Mourinho tok oss til gull to ganger for 4 og 5 år siden.

Så er det ikke likt meg å slå de som ligger nede, men det er tre ting som likevel frister meg til å gjøre et unntak.

1) De er fremdeles altfor avhengige av Wayne Rooney, noe Champions League-exiten står som et ganske klart bevis på.

2) Ved tap er Sir Alex mer opptatt av hva dommerne gjorde feil og hvor flaks motstanderen hadde i stedet for å se på egne prestasjoner. En i grunnen ganske absurd taktikk når du ligger bakpå i tittelkampen..

3) John O'Shea. Det at han fremdeles befinner seg i klubben er jo et rop om hjelp! (Det samme gjelder for øvrig Michael Ballack!)

Det var altså med selvtillit at reisefølget fra Asker tok turen til Ullevål for å overvære oppgjøret mellom Stabæk og Brann. Jeg kan vel avsløre at Brann ikke er en klubb som ligger mitt hjerte nærmest, men Stabæk ligger faktisk ganske mye lenger unna. Et veldig passende utgangspunkt med en brannsupporter blant oss.

Stabæk koblet tidlig et grep om kampen og var stort sett det beste laget. Men selv om det er vanskelig for meg å bedømme hva som skjer i Brann for tiden, vet jeg med sikkerhet at kveldens oppgave ble desto mer utakknemlig med en latterlig partisk dommer. For de aller fleste Tippeligadommere er det en grunn til at de dømmer nettopp der. 

I morgen tar Viking i mot Molde på Jåttå, mens Chelsea møter Portsmouth på Wembley neste lørdag med minst én hånd på The Double. Blue is the color!

Te Deum

På fredag åpnes kirkemusikkfestivalen - den tiende i rekken - av Le Concert Spirituel og deres dirigent Hervé Niquet. Det franske tidligmusikkensemblet skal fremføre musikk av to av barokkmusikkens mest fremtredende franske kiser ved overgangen til 1700-tallet; Jean Gilles' (1668 - 1705) Requiem og André Campras (1660 - 1744) Deus in nomine og Te Deum. 


Sistnevnte tekst, som basically betyr "woohoo, praise the lord", er for øvrig fundamentet som denne jubileumsutgaven av festivalen hviler på. Teksten skal fremføres ikke mindre enn fire ganger i løpet av festivalen, blant annet av solistkoret i samarbeid med Oslo Strykekvartett til nye toner av Gisle Kverndokk(*1967). Sølvguttene og KORK fremfører Marc-Antoine Charpentiers (1643 - 1704) versjon, mens vi i Ensemble 96 skal leke oss med Arvo Pärts (*1935) versjon.

Sistnevnte konsert finner sted i Frogner kirke mandag førstkommende kl. 19:30. Det blir dritfint!

Velkommen:)

Hjernevask

I kveld så jeg et høyst fascinerende program. Det var premiere på Harald Eias nye hjertebarn; "Hjernevask". I kveldens program var temaet arv og miljø. Hva slags forskjeller finnes det mellom menn og kvinner i dagens moderne samfunn? Hva er typiske jenteting og gutteting, og i hvor stor grad er slike kjønnsforskjeller påvirket av arv kontra miljø?

Eia har intervjuet to norske kjønnsforskere, en engelsk evolusjonspsykolog og en amerikansk professor i psykologi. Det som hovedsaklig skiller nordmennenes meninger fra de to andres, er deres totale forkasting av biologi i spørsmålet om forskjellene mellom menn og kvinner. De stiller spørsmål ved hvorfor de to andre forskerne på død og liv skal involvere biologien i forskningen sin. Det virkelig interessante ved det hele kommer frem når Eia spør de norske kjønnsforskerne om hva de baserer sine hardnakkede påstander om at forskjellene kun handler om kultur og miljø på.

- Mine påstander er basert på det du vil kalle et teoretisk grunnlag, sier den ene.

- Vi må basere forskningen på den vitenskapen som er tilgjengelig i dag, sier den andre, som heller ikke har noen forklaring på hvordan han kan være så skråsikker i sin sak.

Mitt spørsmål er; hvordan kan de norske kjønnsforskerne så bastant utelukke biologien når det ikke finnes noe forskning som tilsier at miljø er eneste forklaring? For et ufattelig sneversynt utgangspunkt..

For som Eia påpeker er ikke de utenlandske forskerne opptatt av biologi som eneste forklaring. Tvert i mot tar de den andre synsvinkelen - i dette tilfellet miljøets påvirkning - i betraktning, som tross alt har vist seg å være en brukbar forskningsmetode innen de aller fleste felt..

Beklager, vi har tekniske problemer!

Ah! Endelig kunne vår egen Johan Olsson strekke armene i været etter å ha slått den hovne svensken Petter Northug!

Selv-ironi på ol-ild-blunderen under avslutningsseremonien kan muligens veie opp for den lille grafisk/tekniske blunderen vi var vitne til under medaljeutdelingen i går. Det den derimot absolutt ikke veier opp for, er de titalls tilsvarende blunderne tidligere i lekene. For eksempel da Jon Herwig selv måtte regne ut mellomtidene ute i sporet på skiskytterjaktstarten. Eller da Arne Scheie understreket kontinuerlig at den selvutregnede totalpoengsummen underveis laghoppingen var HØYST UOFFISIELL, og at han aldri hadde opplevd maken til teknisk svikt. Akkurat i det tilfellet synes jeg disse kommentarene kom i overkant langt i forgrunnen, men på generelt grunnlag er jeg helt enig. Dette bringer meg over på et annet aldri så lite grafisk problem..

Jeg tenkte ikke spesielt mye på det til å begynne med. Men etterhvert som jeg begynte å følge med på tilbakeblikkene NRK tok på lekene i Torino, og ikke minst i Salt Lake, plaget det meg stadig mer. skriftstørrelse. Ja, det er en tysker som går der, men jeg vet ikke hvem det er for jeg SER IKKE HVA DET STÅR!!

"Det var også en ting å klage på", tenker du. Men er det ikke nok av mennesker som klager over saker og ting som det faktisk er verdt å klage over, om ikke jeg også skal begynne å bruke tida mi på slikt tull, i stedet for f.eks. å..si..jobbe? 

Bare spør:)

At det var?

I går ble jeg oppringt av et nummer som fra denne dag er lagret på telefonen min som "Legg på 6". Uansett; i den andre enden var en representant fra Fridtjof Nansen-fondet, et fond som visstnok uavkortet tilfaller voldtatte kvinner uten arbeid i Moldova. Ingenting i veien med det. Men mellom dem og min lommebok sitter det en tjommi uten selgervett og lirer av seg:

"Hei, er det Ingvar Ørn Trasen jeg snakker med?"


"Tja.."


"Hvordan har du det i dag?"


"Bra"


"Fint det, Ingvar. HEhehehehehe. (overdrevent selgervillig latter) Jeg regner med du har hørt om Frithjof Nansen? Ja, hvilke nordmenn har vel ikke hørt om ham? Heheehehehehehehe."


- Etter flere minutter kommer han omsider til poenget -


"Dette er ikke noe vanlig veldedig formål hvor du skal betale en fast månedsavgift, Ingvar. Det vi gjør, er at vi sender deg en brosjyre med en uutfylt giro, så du selv kan bestemme hvorvidt, og eventuelt hvor mye, du vil bidra med"


"Du har ringt meg to ganger det siste halvåret, og jeg er fremdeles ikke interessert"


"Vi ringer bare en gang i året"


"Jeg husker deg, og du ringte meg en gang i høst og en gang rett før jul."


"Vi ringer aldri kundene våre mer enn en gang i året"


"Så du ser på meg som en kunde?"


"Vi ønsker i hvert fall å behandle deg som en"


"Beklager, men jeg er ikke interessert"


"Ok, da sender jeg den en engangsgiro på 129 kroner."


"Nei takk!"


"Jo!"


*Klikk*

Nå er ikke jeg ekspert på kundebehandling, men den taktikken kan umulig være good for business? Spesielt ikke når Fridtjof Nansen-fondet viser seg å være noe helt annet enn denne "kloke" mannen utgir det for å være.

Hæ? nytt innlegg?

Jaja..fem måneder siden sist. "Er det mulig?!", tenker du. Det samme tenker jeg. Men her kommer det altså;

Siden i høst har jeg frosset på fulltid, for det meste i 0474 og 0458. (En dag det var 20 minus endte det faktisk med at jeg under en tur i sistnevnte rute tok av meg sko, sokker, lue og hansker og la det på noe så sjeldent som en varm radiator mens jeg delte ut posten, og tok det på meg igjen før jeg gikk videre).

Sett bort fra kalde tær følger et sammendrag av de fem foregående månedene i stikkordsform: fin jul, steingildt nyttår, dorull, masse god(t) øl, plenty med sukker, Åge Hareide, bergen, Carlo Ancelotti, fem hull, tom lommebok, julekonsert, cdinnspilling, fastelaven m.m.

Av spennende hendelser i nærmeste fremtid nevner jeg i fleng; OL, OL, Champions League, Premier League, OL, kirkemusikkfestivalen, by:larm (ja, det stemmer, JEG BRUKER KOLON!). Ellers er det vel stort sett kor det går i. Og ja, så tar jeg en eksamen i år. En fugl hvisket meg i øret at bacheloren bør være i boks før en kan søke master. hmm. Og som om ikke det var nok, så er husstandens andre beboer lite glad i sport. Hardt liv. Sympati mottas med takk!

Inntil den "studiske stimulansen" (jepp, fant det på selv) dukker opp, blir det med fjas for denne gang:)

So long!