Det usensurerte intervjuet med Hjaltalín onsdag 08.09.10

Tilbake i sitt andre hjem.

De har gjestet Roskilde, Slottsfjell, Vinjerock, ByLarm og turnert i stor skala i hjemlandet med førstealbumet Sleepdrunk Seasons fra 2008. Men hvordan blir Hjaltalíns nye, og langt mer eksperimentelle, "Terminal" tatt i mot utenfor hjemlandets grenser. 

- Platene er ulike på flere måter.

Bassist Guðmundur Guðmundsson forteller villig, ivrig, framoverlent og er tydelig fornøyd med at samtalen foregår på morsmålet. 

- Mens tekstene på Sleepdrunk Seasons var skrevet av andre, og fungerte mer som et supplement til soundet enn noe annet, er tekstene på Terminal stort sett selvskrevne. Den forrige platen var i mye større grad preget av ønsket om å ha fokus på én retning i soundet, mens det på den nye spriker litt i alle retninger.

- Ja, vi ønsket en mer symfonisk karakter på platen, og vi har brukt både kammerorkester og et lite symfoniorkester for å fremstå litt mer majestetisk, supplerer fagottist Rebekka B. Björnsdóttir.

- Dere har tidligere uttrykt at  teksten kom litt i annen rekke på Sleepdrunk Seasons. Er dette også tilfellet på Terminal? 

- Nei, det er det ikke, fortsetter Rebekka.

- Det stemmer at vi ikke var så opptatte av tekst på førsteplata. Vi brukte mer tid og energi på å arrangere låtene for besetningen, og tekstene ble stort sett skrevet av andre. På denne plata har vi skrevet stort sett alle tekstene selv, og det føles godt å kunne identifisere seg med budskapet i låtene, og ikke bare det musikalske.

Rebekka er ett av de siste tilskuddene på det som startet som et helt vanlig popband. Guðmundur og Högni diskuterte stadig vekk bandets fremtid, og det var over en av deres mange kaffekopper sammen at sistnevnte kastet ut forslaget om det ikke hadde vært kult å ha med en fagott e.l. Guðmundur kjente Rebekka fra Keflavík - en liten by 5 mil sørvest for Reykjavík - fra tiden han hadde bodd i området. Gutta hadde truffet hverandre i skolekoret på videregående, og kjente flere habile instrumentalister fra den tiden. Slik gikk det til at Rebekka og fiolinist Viktor Orri ble en del av bandet.

- Musikkpressen, og da kanskje spesielt den norske, har vært opptatt av at instrumentalistene er skolerte. Hva tror dere det tilfører soundet? 

- Ja, vi har registrert dette. Jeg tror aldri det var et poeng i seg selv, men det skal jo noe til å lete opp en uskolert fagottist. 

Guðmundur tenker seg om. 

- Generelt sett kan jeg vel si at da Högni og jeg snakket om utvidelse, var vi på jakt etter en naturlig sound fra naturlige instrumenter i stedet for å gå på leting etter effekter i gitarboksen. Vi ville skape noe originalt. Vi er vel dessuten mer opptatte av at alle i bandet snakker samme språk, slik at jeg f.eks. kan be Rebekka spille en G i stedet for å si "gå to opp".

- To av medlemmene valgte å gi seg etter førsteplata. Leker dere med tanken på å utvide igjen?

- Vi trives vel egentlig veldig godt med besetningen slik den er nå. Vi vet derimot om en del kyndige folk som kunne tenke seg å være med. Det er godt å vite at man aldri er mer enn en telefonsamtale unna ekstrahjelp. Men hittil i år tror jeg orkestrene vi har samarbeidet med har stilt mye av det suget. 

Bandet virker preget av å ha stått opp kl. 04 for å være med på God Morgen Norge. De rakk en tur til Marienlyst før det bar rett til lydsjekk på Mono. De som ikke sitter i en sofa er ute og kjøper kaffe. Rebekka har tatt en telefon. Men Guðmundur holder stand.

- Folk har jo virkelig fått øynene opp for dere i løpet av de siste par årene, ikke minst her i Norge. Hvordan liker dere dere her? 

- Det norske publikummet er jo helt fantastisk. By:Larm, Slottsfjell og Revolver her i Oslo i fjor, Vinjerock og Kirkenes i år; alle var fantastiske publikumsopplevelser for oss. Norge er jo på et vis vårt andre hjem.

- I juni fylte dere det 950 seter store 'Háskólabíó' tre ganger sammen med et lite, sammensatt symfoniorkester, i tillegg til at dere turnerte forholdsvis omfattende rundt om om på Island i juli. Dere er relativt godt likt hjemme også? 

- Ja, mottakelsen hjemme har vært strålende, spesielt nå etter at vi slapp plate nr. 2. Vi hadde aldri forventet å fylle Háskólabíó tre ganger, og turnéen rundt om i landet var stort sett utsolgt med fantastisk stemning overalt. Det betyr mye å være i kontakt med fansen hjemme.

- Vil dere ha mat nå eller senere?, avbryter manager. 

- Så fort som overhodet mulig, gjaller det relativt enstemmig i det lille, slitne lokalet. Jeg skjønner at jeg må nærme meg slutten.

- Hvilke planer har dere videre nå? 

- Ingenting stort sånn helt umiddelbart. Vi skal ha en liten ferie nå, men om ikke lenge slipper vi vår første liveplate med det beste fra konsertene våre i Háskólabíó. I tillegg har vi så smått begynt å planlegge nytt studioalbum.

- Javel? Er det mulig å dryppe noe rundt det? 

- Nja, jeg kan fortelle at det blir et langt større fokus på trommer og perkusjon.

Mer er det ikke å få ut av de blodtrøtte og de på alle måter sultne islendingene. Men det er altså ingen grunn til å lukke øynene for de nye islandske stjerneskuddene. I stedet kan du først som sist begynne å se etter dem i platehyllene.

Ingvar Örn Thrastarson

Endelig fredag

En gang hadde jeg planer om å skrive en masteroppgave om bruk av kunstmusikk i hip hop. Det er nemlig helt normalt at hip hop-produsenter ser til kunstmusikkens verden når det musikalske fundamentet for en rap-låt skal skapes. Det er imidlertid forskjellig hva slags tilnærming produsentene har til bruken av dette materialet. La oss først høre på et kutt skapt av en da 19 år gammel russisk røver ved navn Sergej;

New York-rapperen Anthony Quiles, for noen kanskje bedre kjent som Q-unique, har samplet preludiet i en låt fra hans nyeste album "Between Heaven and Hell" (2010). Fraseringen er altså den samme som i "originalen", noe som gir den et autentisk preg. Men i og med at temaet er flyttet et slag, fremstår det ferdige produktet som en helt ny låt også på grunn av den upolerte og røffe sample-lyden som har kjennetegnet New York-rappen de siste 20 årene.

Det er også ofte at kjerneelementet i et samplet klassisk stykke blir fremhevet når det brukes i rap. I introen til denne Blackalicious-låten  har produsent Chief Xcel bygget på den akselererende effekten (accelerando) som oppstår et lite stykke ut i preludiets tema. Lytt og bli fascinert;

Når Rachmaninov brukes i slikt øyemed sier det seg selv at man ikke kan komme unna gamle far Johann S. og stykket som har like mange tolkninger som tilhengere; Toccata og Fuge i d-moll;

Old School inspirerer Old School når Philadelphia-duoen DJ Jazzy Jeff og Fresh Prince tar i bruk temaet fra preludiet i "Then She Bit Me" fra 1992. Referansen er ikke et sample og virker i utgangspunktet mer som en demonstrasjon av hvordan det ikke skal gjøres. Men det er likevel noe tilforlatelig ved det når en tar i betraktning hvem artisten er, hvilken tradisjon de kommer fra og ikke minst; når det er laget. Lytt og kom i godt humør;

I det siste eksemplet er vi tilbake i den nyere New York-måten å bruke samples på. Det vil si, det er egentlig ikke godt å si om det er en sterkt forvrengt variant av et sample eller om det er innspilt for anledningen. Men rytmisk viser referansen helt klart respekt for fraseringen og den ikke fullt så strenge metriske feelingen slik vi kjenner den fra originalen. 

God helg!

Endelig!

103-32 er målforskjellen etter endt serie. Toppscorer Didier Drogba og Frank Lampard står alene for halvparten med hhv 29 og 22 mål. Finnes det en sentral midtbanespiller her i verden som kan skilte med samme statistikk, når vi legger til de 14 assistene? 

Tallene taler for seg. Chelsea er fortjente mestere! Fordi de er uslåelige? Absolutt ikke! 86 poeng er laveste poengsum for seriemester siden premier leagues oppstart i 1992, mens 103 er scoringsrekord i løpet av samme periode. Det sier alt om et skapende, offensivt lag som fremstår som bedre enn noensinne, ja, kanskje til og med bedre enn da Mourinho tok oss til gull to ganger for 4 og 5 år siden.

Så er det ikke likt meg å slå de som ligger nede, men det er tre ting som likevel frister meg til å gjøre et unntak.

1) De er fremdeles altfor avhengige av Wayne Rooney, noe Champions League-exiten står som et ganske klart bevis på.

2) Ved tap er Sir Alex mer opptatt av hva dommerne gjorde feil og hvor flaks motstanderen hadde i stedet for å se på egne prestasjoner. En i grunnen ganske absurd taktikk når du ligger bakpå i tittelkampen..

3) John O'Shea. Det at han fremdeles befinner seg i klubben er jo et rop om hjelp! (Det samme gjelder for øvrig Michael Ballack!)

Det var altså med selvtillit at reisefølget fra Asker tok turen til Ullevål for å overvære oppgjøret mellom Stabæk og Brann. Jeg kan vel avsløre at Brann ikke er en klubb som ligger mitt hjerte nærmest, men Stabæk ligger faktisk ganske mye lenger unna. Et veldig passende utgangspunkt med en brannsupporter blant oss.

Stabæk koblet tidlig et grep om kampen og var stort sett det beste laget. Men selv om det er vanskelig for meg å bedømme hva som skjer i Brann for tiden, vet jeg med sikkerhet at kveldens oppgave ble desto mer utakknemlig med en latterlig partisk dommer. For de aller fleste Tippeligadommere er det en grunn til at de dømmer nettopp der. 

I morgen tar Viking i mot Molde på Jåttå, mens Chelsea møter Portsmouth på Wembley neste lørdag med minst én hånd på The Double. Blue is the color!

Te Deum

På fredag åpnes kirkemusikkfestivalen - den tiende i rekken - av Le Concert Spirituel og deres dirigent Hervé Niquet. Det franske tidligmusikkensemblet skal fremføre musikk av to av barokkmusikkens mest fremtredende franske kiser ved overgangen til 1700-tallet; Jean Gilles' (1668 - 1705) Requiem og André Campras (1660 - 1744) Deus in nomine og Te Deum. 


Sistnevnte tekst, som basically betyr "woohoo, praise the lord", er for øvrig fundamentet som denne jubileumsutgaven av festivalen hviler på. Teksten skal fremføres ikke mindre enn fire ganger i løpet av festivalen, blant annet av solistkoret i samarbeid med Oslo Strykekvartett til nye toner av Gisle Kverndokk(*1967). Sølvguttene og KORK fremfører Marc-Antoine Charpentiers (1643 - 1704) versjon, mens vi i Ensemble 96 skal leke oss med Arvo Pärts (*1935) versjon.

Sistnevnte konsert finner sted i Frogner kirke mandag førstkommende kl. 19:30. Det blir dritfint!

Velkommen:)

Hjernevask

I kveld så jeg et høyst fascinerende program. Det var premiere på Harald Eias nye hjertebarn; "Hjernevask". I kveldens program var temaet arv og miljø. Hva slags forskjeller finnes det mellom menn og kvinner i dagens moderne samfunn? Hva er typiske jenteting og gutteting, og i hvor stor grad er slike kjønnsforskjeller påvirket av arv kontra miljø?

Eia har intervjuet to norske kjønnsforskere, en engelsk evolusjonspsykolog og en amerikansk professor i psykologi. Det som hovedsaklig skiller nordmennenes meninger fra de to andres, er deres totale forkasting av biologi i spørsmålet om forskjellene mellom menn og kvinner. De stiller spørsmål ved hvorfor de to andre forskerne på død og liv skal involvere biologien i forskningen sin. Det virkelig interessante ved det hele kommer frem når Eia spør de norske kjønnsforskerne om hva de baserer sine hardnakkede påstander om at forskjellene kun handler om kultur og miljø på.

- Mine påstander er basert på det du vil kalle et teoretisk grunnlag, sier den ene.

- Vi må basere forskningen på den vitenskapen som er tilgjengelig i dag, sier den andre, som heller ikke har noen forklaring på hvordan han kan være så skråsikker i sin sak.

Mitt spørsmål er; hvordan kan de norske kjønnsforskerne så bastant utelukke biologien når det ikke finnes noe forskning som tilsier at miljø er eneste forklaring? For et ufattelig sneversynt utgangspunkt..

For som Eia påpeker er ikke de utenlandske forskerne opptatt av biologi som eneste forklaring. Tvert i mot tar de den andre synsvinkelen - i dette tilfellet miljøets påvirkning - i betraktning, som tross alt har vist seg å være en brukbar forskningsmetode innen de aller fleste felt..

Beklager, vi har tekniske problemer!

Ah! Endelig kunne vår egen Johan Olsson strekke armene i været etter å ha slått den hovne svensken Petter Northug!

Selv-ironi på ol-ild-blunderen under avslutningsseremonien kan muligens veie opp for den lille grafisk/tekniske blunderen vi var vitne til under medaljeutdelingen i går. Det den derimot absolutt ikke veier opp for, er de titalls tilsvarende blunderne tidligere i lekene. For eksempel da Jon Herwig selv måtte regne ut mellomtidene ute i sporet på skiskytterjaktstarten. Eller da Arne Scheie understreket kontinuerlig at den selvutregnede totalpoengsummen underveis laghoppingen var HØYST UOFFISIELL, og at han aldri hadde opplevd maken til teknisk svikt. Akkurat i det tilfellet synes jeg disse kommentarene kom i overkant langt i forgrunnen, men på generelt grunnlag er jeg helt enig. Dette bringer meg over på et annet aldri så lite grafisk problem..

Jeg tenkte ikke spesielt mye på det til å begynne med. Men etterhvert som jeg begynte å følge med på tilbakeblikkene NRK tok på lekene i Torino, og ikke minst i Salt Lake, plaget det meg stadig mer. skriftstørrelse. Ja, det er en tysker som går der, men jeg vet ikke hvem det er for jeg SER IKKE HVA DET STÅR!!

"Det var også en ting å klage på", tenker du. Men er det ikke nok av mennesker som klager over saker og ting som det faktisk er verdt å klage over, om ikke jeg også skal begynne å bruke tida mi på slikt tull, i stedet for f.eks. å..si..jobbe? 

Bare spør:)

At det var?

I går ble jeg oppringt av et nummer som fra denne dag er lagret på telefonen min som "Legg på 6". Uansett; i den andre enden var en representant fra Fridtjof Nansen-fondet, et fond som visstnok uavkortet tilfaller voldtatte kvinner uten arbeid i Moldova. Ingenting i veien med det. Men mellom dem og min lommebok sitter det en tjommi uten selgervett og lirer av seg:

"Hei, er det Ingvar Ørn Trasen jeg snakker med?"


"Tja.."


"Hvordan har du det i dag?"


"Bra"


"Fint det, Ingvar. HEhehehehehe. (overdrevent selgervillig latter) Jeg regner med du har hørt om Frithjof Nansen? Ja, hvilke nordmenn har vel ikke hørt om ham? Heheehehehehehehe."


- Etter flere minutter kommer han omsider til poenget -


"Dette er ikke noe vanlig veldedig formål hvor du skal betale en fast månedsavgift, Ingvar. Det vi gjør, er at vi sender deg en brosjyre med en uutfylt giro, så du selv kan bestemme hvorvidt, og eventuelt hvor mye, du vil bidra med"


"Du har ringt meg to ganger det siste halvåret, og jeg er fremdeles ikke interessert"


"Vi ringer bare en gang i året"


"Jeg husker deg, og du ringte meg en gang i høst og en gang rett før jul."


"Vi ringer aldri kundene våre mer enn en gang i året"


"Så du ser på meg som en kunde?"


"Vi ønsker i hvert fall å behandle deg som en"


"Beklager, men jeg er ikke interessert"


"Ok, da sender jeg den en engangsgiro på 129 kroner."


"Nei takk!"


"Jo!"


*Klikk*

Nå er ikke jeg ekspert på kundebehandling, men den taktikken kan umulig være good for business? Spesielt ikke når Fridtjof Nansen-fondet viser seg å være noe helt annet enn denne "kloke" mannen utgir det for å være.