Skilt ved fødselen?

verdenscupvinner Aksel Lund Svindal og Lance Armweak

Profesjonalisering av kor; til hvilken nytte?

Det har ikke stått på forhåndsomtale av årets kirkemusikkfestival. Heller ikke omfanget av anmeldelser har vært dårlig, mener noen. Det mener vel strengt tatt ikke jeg heller, men større bredde i dekningen har vært et savn.

Når Ståle Wikshåland og Idar Karevold lovpriser Windsbacher Knabenchor i henholdsvis Dagbladet og Aftenposten, er ikke det i seg selv et problem. Som åpningskonsert i forbindelse med et av landets viktigste festivaler for klassisk musikk er en slik dekning både viktig og nødvendig. Jeg setter imidlertid et spørsmålstegn ved viljen hos eliten i norsk anmelderstand til å fremme den norske kortradisjonen i landets viktigste medier.

De gangene Ståle Wikshåland kommer til i Dagbladet, er artiklene hans - foruten anmeldelser fra kirkemusikkfestivalen - stort sett ledd i debatten rundt Oslofilharmonien eller den nye operaen. De viktigste sakene som angår korvirksomhet i Norge har knapt vært nevnt. Kulturdepartementet øremerket i fjor 4 millioner til oppstart av et profesjonelt kor, men på grunn av de høye driftskonstadene et slikt prosjekt ville medføre, besluttet i stedet departementet at midlene skulle deles mellom et knippe av landets allerde etablerte kor. Da tildelingsbrevet ble offentliggjort 18. september, ble det klart at bare 1/3 av pengene havnet hos de profesjonelle. Hvor var Idar Karevold, Ståle Wikshåland, Astrid Kvalbein og ikke minst Kjell Hilveg da profesjonaliseringsbegrepet ble utfordret fra høyeste hold på denne måten?

På ballade.no har styreleder i Opera Bergen Kristin Knudsen og journalist Ida Habbestad i en serie leserinnlegg debattert dette i operasammenheng, og hvor en diskusjon rundt dette begrepet eventuelt måtte høre hjemme. Jeg er sikker på at Habbestad - i likhet med Hilveg og Kvalbein - har en mening om dette sett i et "korisk" perspektiv. Prøveordningen fra kulturdepartementet er etter min oppfatning i seg selv et innlegg i en slik debatt. Med tiden vokser undringen over at denne tildelingen har fått gå så upåaktet hen.

Tildelingen av profesjonaliseringsmidlene bærer preg av å være en forsøksordning. Retningslinjene for forvaltning av midlene er utydelige og er ikke i nærheten av å stille de kravene til budsjett og dokumentasjon som eksempelvis ensemblestøtteordningen gjør. Jeg antar at det er i kulturrådets/-departementets interesse å sikre at pengene blir forvaltet på best mulig måte - ikke bare i 2009, men også når/dersom ordningen skulle vende tilbake i ny og forbedret utgave. Mye kan nok leses ut av ensemblenes forvaltningsrapporter, men til syvende og sist er det publikum som evt. skal få merke den økonomiske veksten i form av musikkopplevelser. Derfor er det ekstra viktig at landets høytragende kulturskribenter er sitt ansvar bevisst og gir kulturrådet, og ikke minst ensemblene, en tilbakemelding på hvordan ordningen fungerer i form av anmeldelser og debattinnlegg. Det er mer verdt enn alle verdens forvaltningsrapporter.

Å hoppe etter solistkoret

privat foto
Da KORK og solistkoret i fjor avsluttet prosjektet "H-moll-messen i vår tid" var de upåklagelig samspilte. Det samme nok ikke sies når KORK er tilbake i kirkemusikkfestivalens tjeneste for 10. gang på rad

Samspillet internt i orkesteret er det imidlertid ingenting i veien med. Rumon Gamba vifter orkesteret gjennom Edward Elgars kjente opus 36; enigmavariasjonene. Utgangspunktet for komposisjonen er et tema som varieres 14 ganger. En kan spørre seg hva et slikt verk gjør i en kirke, eller på en kirkemusikkfestival for den saks skyld. Gamba har imidlertid et par dynamiske ess i ermet som skal vise seg langt på vei å veie opp for mangelen av forbindelse med kirkemusikk. I variasjon nr. 9 bringer han for eksempel orkestret ned til et øredøvende pianissimo jeg aldri har hørt maken til.

foto: kirkemusikkfestivalen

Gamba dirigerer til daglig Islands symfoniorkester, og hans entusiasme er alene nok til å flytte fokus fra tunge tider i finansnæringen på sagaøya. Han er høyt og lavt fra start til mål, og ansvaret for balanse i ensemblet - eller mangel på sådan - kan neppe tilskrives den britiskfødte dirigenten. Og det er det jeg mener innledningsvis når jeg etterlyser bedre samspill. For godt samspill avhenger av så mye mer enn at tonene forlater instrumentene samtidig.

Kirkerommet i trefoldighetskirken lyver. De mange søyler og hulrom og det faktum at 99% av kirken består i steintøy, skaper en akustikk som rått og brutalt kan skille de profesjonelle fra amatører. Som for eksempel når koret blir skjøvet så langt bak at store deler av herrestemmeklangen havner i veggen bak søylene. Da hjelper det lite at ensemblet er mannssterkt.

Det er i år 50 år siden Francis Poulenc skrev sitt mektige Gloria. Teksten utgjør et av leddene i den romersk-katolske messen og er som kjent en lovprisning av guds storhet. Eller for å sitere Wolfgang Plagge; "Gloria betyr Jippi!" Det var imidlertid lite ved korets uttrykk og formidling som minnet om slike tilstander. Solist Åshild Skiri Refsdal tok tak i teksten og var etterhvert ganske alene om å løfte den til å bli den lovprisningen den skal være.

Poulencs Gloria er et krevende stykke musikk, men når det kommer til akkurat denne teksten synes jeg evne til formidling bør rage høyere enn kjennskap til stoffet. En dirigent på toppnivå kan ikke undervurdere betydningen av dette - hverken under innstuderingen eller på konsert. Etter Rumon Gambas prestasjoner å dømme er det imidlertid lite som tyder på at mangel av vilje ligger hos ham.

Venstre - ikke for folk flest

Det er 177 dager til stortingsvalget, og Siv Jensen har som vanlig begynt å rope på oppmerksomhet i beste FRP-tradisjon, og de andre partiene er sjokkerte - også dette helt som vanlig. Men hva er egentlig partilederne mest opptatt av å fronte? Seg selv eller partiet?

VG nett har i dag - ved hjelp av en svært original grafisk løsning - kommet frem til et slags svar på disse spørsmålene. I den tilhørende artikkelen skrives det blant annet følgende:

"Venstre-leder Lars Sponheim bruker mange ord i jakten på din stemme,mens Siv Jensen bruker få. Det viser VGs gjennomgang av de forrige landsmøtetalene til alle partilederne. Sponheim er den i særklasse mest ordrike av alle partilderne. Han brukte 11.413 ord og talte i over en time. Siv Jensen nøyde seg med 3867."

Ikke bare var Sponheim den av partilederne med flest ord på sin siste landsmøtetale, han var også den som brukte ordet "Jeg" mest; i alt 182 ganger. Siv Jensen og Erna Solberg kom "dårligst" ut i samme måling med selvreferanse bare 18 ganger.

Josef Fritzl har i morgentimene i dag sagt seg skyldig i drapet på sønnen han fikk med sin datter Elisabeth Fritzl. Det verste er nok at Fritzl ikke selv er klar over hvilket uhyre han er/var.

Det er nå klart at noe av Fritzls hensikt med å skjule ansiktet er at han ikke ønsker å bli fotografert mens rettssaken pågår. Vedlagte bilde avslører imidlertid den blå permen som en del av et taktisk spill han har lagt opp. Siden som permen er oppslått på idet bildet er tatt viser en oversikt over pengene Fritzl har brukt på Monica - et annet av mange barn han fikk som resultat av voldtekt av Elisabeth. Dagbladet mener at han med dette ønsker å vise seg som en mer human person en det medieskapte bildet. Disse bildene er skapt av fotografer, og slike typer bilder lyver - desverre for Josef - sjeldent.

Det er vel relativt mange med meg som hadde likt å vite hva som foregår i hodet på denne mannen og hvorfor. Det er ikke helt utenkelig at at hans kalde forhold til moren som han hevder dengte ham hver dag har satt et visst spor i et ungt sinn. Hvorfor varsler ingen barnevernet om sånt?

Tv2 Nyhetskanalen kunne i dag fortelle at én av sju oppklarte tilfeller av vold mot barn er avslørt av barnehageansatte. Hvis det er noen som kan varsle et mistenkt tilfelle av slik atferd, må det jo være skolen/barnehagen. Jeg tenker at dersom Josef Fritzl noen gang gikk i barnehage eller på skole, MÅ det ha vært et eller annet ved ham - enten i form av atferdsvansker eller et avvikende ytre - som tilsa at ikke alt var i sin skjønneste orden i den residensen. Jeg skulle i så fall likt å se vedkommende lærer stå ansikt til ansikt med Elisabeth Fritzl og fortelle at han/hun aldri meldte fra.

Sanntid..

Ressurssterk kollektivtrafikk

Kollektivtrafikken i Oslo er landets klart beste. Men tenker du noen gang på hvor mange ressurser som ligger bak dette systemet?



I følge digi.no koster komplett sanntidsutystyr med maskinvare og skilter til én buss 60-70000 kr. EKS. mva. Men vi vet jo alle hvor morsomt det er å se dette sanntidstallet på holdeplassen hoppe opp og ned som en unge med ADHD, så det er det verdt!

Konserthelgen

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival besørger alltid storfint besøk til sine åpningskonserter, og denne fredagen var intet unntak. Hvertfall om vi skal tro Ståle Wikshåland;

"Åpningskonsert av det helt sjeldne slaget. Omtrent slik kan vi oppsummere konserten med Windsbacher Knabenchor, som åpnet Oslo Kirkemusikkfestival i Trefoldighetskirken i går kveld."

- Dagbladet, 14.03

Ensemble 96 fikk i godt selskap innpass i årets festival med ny musikk av mange fremragende komponister - mange av dem kvinnelige - som vi brukte til å male et portrett av en moderne maria. Diffust og spekulativt sier kanskje du, velfungerende sier jeg.

Trauste prioriteringer
Minst 2 anmeldere var til stede på konserten, men i skrivende stund har den fremdeles ikke fått pressedekning. Det har imidlertid Windsbacher Knabenchor fått, som foruten Wikshålands anmeldelse fikk oppmerksomhet fra Idar Karevold i Aftenposten. Dersom Dagbladet og Aftenposten ønsker å fremstå som aviser med et lite snev av interesse for norsk kortradisjon, og ønsker å bidra til å videreføre denne, burde i alle fall Aftenposten bytte ut Karevold med Hillveg. Sistnevnte gjorde solide anmeldelser av Ensemble 96s grammynominerte plate og solistkorets griegplate. Hvorfor ikke også slippe han til der musikken fremføres?

På konsertfronten er anmeldelser av - og debatter rundt - norsk kormusikk et svært sjeldent syn i mediene. Den tilskrevede spalteplassen handler i stedet om hvem som skriker høyest om saker vi har hørt om i månedsvis, eksempelvis størrelsen på den offentlige støtten til filharmonien; en viktig sak, men nå holder det.

Kommentar

Mediene har varslet CD-platens død i et tiår. Fremvekst av abonnementstjenester fra bl.a. Spotify, iTunes og nå lovlige Napster har for alvor tatt opp kampen med tradisjonelle måter å selge musikk på.

"Glem CD-er, Pirate bay og iTunes. Med de nye musikkabonnementene er all verdens musikk et tastetrykk unna."
Slik lyder brødteksten i innledningen til artikkelen om "en ny epoke for musikkbransjen" i dagens Aftenposten. Avisen peker på hvordan platebransjen har tviholdt på en gammel forretningsmodell med salg av fysiske produkter. Dette skyldes blant annet at du ved å benytte deg av en av de mange abonnementsløsningene kun har tilgang til musikken så lenge du betaler månedsavgiften, og at du ikke har den til odel og eie. "Har du hørt noen snakke om at de ikke eier elektrisiteten de betaler for? Ingen tenker på det så lenge den er der." Slik lyder et av motargumentetene fra Don Passman, advokaten som har forhandlet seg frem til gullkantede avtaler for bl.a. R.E.M. og Janet Jackson.

"Plateselskapene argumenterer ikke lenger mot abonnementsløsningene, og det gjør heller ikke musikerne, rettighetsforvalterne eller forbrukerne. Alle ser ut til å ønske dem velkommen, og snakker om dem som en helt nødvendig snuoperasjon for musikkbransjen."

Det synes kanskje unødvendig å argumentere mot bransjens helomvending, da f.eks. Spotify er tilgjengelig gratis, i tillegg til at det finnes nok idealister i dette landet til at CD-platen overlever i mange tiår til. Det er imidlertid skremmende at bransjens mektigste menn forfekter en slik praksis når vi vet at hverken utvalget eller kvaliteten på varene er i nærheten av hva det samlede cd-markedet kan tilby oss.

For noen uker siden gjorde jeg et søk på "o, store Spotify" etter to av Islands mest populære band; Stuðmenn og Mezzoforte. Jeg antar - med mindre du er islending - at sistnevnte band ringer flest bjeller. Kanskje ikke så rart siden de er et av verdens fremste band innen sin sjanger, og konserterer jevnt over hele verden. Søkeresultatet ga 0 treff for Mezzoforte, men opptil flere treff for trubadurene i Stuðmenn. Mye av musikken du finner i Spotify streames i relativt høy kvalitet, men mye er også hørbart dårligere enn CD-kvalitet. Spotifybølgen som rir landet er et artig konsept, men jeg vet ikke om noen platekjøpere som ville byttet denne anordningen med samlingen sin.

Aftenposten har i tillegg til denne artikkelen trykket en kommentar til emnet, der Cecilie Asker sier sin mening om saken;

"En plate trenger ikke nødvendigvis oppleves ved bare å høres, den kan også sees, føles, og faktisk luktes. Den sentimentale verdien en platesamling kan ha, skal derfor ikke undervurderes"

Bedre kan det faktisk ikke sies.

Sportshelg.

En sporsthelg full av høydepunkter er snart til ende.
Alpintsesongen ble avsluttet lørdag morgen, og virkelig oppløftende var det at Björgvin Björgvinsson endte denne sesongen med 6 verdenscuppoeng, bare slått av 141 andre! Gratulerer! Takk!



Men nok om islandske idrettsprestasjoner.
Lørdag ble Petter Northug nr. 5 på 5-mila i Trondheim, og starter sprinten onsdag med gul ledertrøye med 20 poengs forsprang på medstjerneskudd Dario Cologna. Topp 15-lista i verdenscupen inneholder ikke mindre enn 6 nordmenn. Spesielt gledelig må jeg jo si det er at Ola Vigen Hattestad holder 3. plassen med nesten 100 poengs margin på 4.mann Axel Teichmann(!)


L'pool satte et uvanlig svakt United på plass i lørdagens maktdemonstrasjon av en kamp på Old Trafford. Det hjelper imidlertid lite; Chelsea tok tre kontrollerte poeng mot et tafatt Manchester City og klatret forbi Liverpool på tabellen.Neste lørdag tar Brede Hangeland og Fulham mot Man Utd på Craven Cottage. Formsterke Aston Villa reiser til Liverpool for å fortsette kampen om en plass i Champions League, mens Chelsea gjester White Hart Lane for å fortsette den gode trenden under Guus Hiddink. Mirakelmannen fra Nederland har fått Chelsea på et spor hvor de vinner når de gjelder, et spor de knapt har vært på siden de sist vant Premier League.

I morgen på tingaatang:

- Oppsummering av tippeligarunde nr. 1
- Oppsummering av en finfin konserthelg

Følg med!

PS:På onsdag kommer Ragnhild hjem fra en laang uke på vestlandet. Det gleder vi oss alle til=)

Ukens spilleliste

1. The Militia (Remix) - Gang starr feat. Big Shug & Freddie Foxx (Produsert av Pete Rock)
En særdeles groovy og fiffig remake av Gang Starr's klassiker fra 1998. For øvrig er platen sangen er hentet fra, Underground Classics, en musikalsk godbit fra ende til annen

2. Bop Gun (One Nation) - Ice Cube and George Clinton
Låta er basert på en hit George Clinton hadde med Parliament på konseptalbumet Funkentelechy Vs. the Placebo Syndrome fra 1978. 15 år senere figurerer en remake av låta på Ice Cube's femte album 'Lethal Injection'. Det viktigste elementet Cube har tilført låten er basstrommen, og stikkordet er punch. For de som lurer på hva en Bop Gun er:
The Bop Gun is an imaginary weapon that makes whatever it shoots funky
Selv figurerer Clinton med et slikt våpen på coveret til Funkentelechy;


3. Shit, Damn, Motherfucker - D'Angelo (1995)
Basstrommepunch er et på alle måter dekkende stikkord for neste låt. D'Angelo er mannen som tok livet av elementene i mine første Koss Porta-Pro høretelefoner. Men det er det definitivt vært. Låta er fra albumet Brown Sugar.

4. I Like It, I Love It - Lyrics Born (2008)
Ingen rap-artister får ting til å groove som Lyrics Born. Låten er fra fjorårets utgivelse Everywhere At Once og må oppleves!

5. Plenty - Guru feat. Erykah Badu (2000)
Guru blander i denne låten Jazz og hip hop og setter de to sjangrene opp mot hverandre i en slags Spørsmål/svar-form. En svært vellykket feelgood-låt. Låta figurerer på "Streetsoul", den 3. platen i Guru's populære Jazzmatazz-serie. Guru fusjonerte også jazz i Gang Starr i spann med DJ Premier. Spesielt er låta "Jazz Thing" der duoen skildrer jazzhistorien i kortversjon, blant annet ved hjelp av flere ulike jazz-samples.

6. Hommage Á Haydn - Claude Debussy (1909)
I 1909 ga Société Internationale de Musique ut en samling komposisjoner skrevet i anledning 100-årsmarkeringen av Joseph Haydns død. Debussys verk tar utgangspunkt i en serie noter som er basert på bokstavene i navnet hans (Haydn) (B - A - D - D - G etter fransk terminologi) Motivet varieres i alt fire ganger. Verket kan blant annet høres på volum 2 av Håkon Austbøs tolkning av samtlige av Debussys verker for klaver. Et fint lite stykke!

Siden sist..

Nå er det atter nøyaktig ett år siden jeg skrev noe her, så nå er det vel på tide med årets oppdatering..

Som vanlig hadde jeg bestemt meg for at det bare skulle bli ett kor dette semesteret, og som vanlig så slo det feil. På fredag var jeg så heldig å få være med Oslo solistensemble og synge Bach i Gamle Aker. Ikke før den påfølgende søndagen hadde jeg sunget i en lignende akustikk. Det var da Ensemble 96 skulle gi seg i kast med et usedvanlig vakkert konsertprogram. Det var nærmest full kirke, og undertastede kunne til og med skimte ett og annet vått øye blant forsamlingen. Det er slikt som får meg fra å slutte med kor. Full sal er nok dessverre heller et unntak enn en vane, og jeg nekter å tro at Det Store Korslaget på TV2 kommer til å gjøre noe med disse tallene. (Beklager, jeg kommer nok heller ikke unna det)

Konseptet er enkelt; 7 PR-kåte - mange av disse avdankede - artister har satt sammen hver sin gruppe mennesker som synger og danser synkront. (Et kor er det hvertfall ikke) I løpet av de neste ukene skal disse sakte men sikkert strippe TV2 for resten av den lille kulturelle verdigheten de hadde i behold. Rent sangmessig skiller det ingenting korene i mellom, og jeg står derfor igjen med to kriterier å legge til grunn for evt. stemming

a) Basert på om du kjenner noen i noen av korene

b) basert på "korledernes" fremtoning.

Og la meg bare gripe tak i dette begrepet - "korleder" - eller rettere sagt; hva tv2 legger i begrepet. Det handler altså ikke om å lede koret. Etter å ha sett alle sammen i aksjon, kan jeg ikke skjønne annet enn at det hele handler om å stå på en pall fremfor korgruppen sin, vifte med armene og være kjendis. Dette skal de altså fortsette med mange lørdager fremover. Aldri har vel gratis-pr vært mer lønnsomt..

Som de fleste av dere allerede vet, så kan en "korleder" av det kaliberet jeg mener en korleder bør være, så dirigerer Kjetil Almenning Ensemble 96 i Ris Kirke lørdag førstkommende kl. 1630!!!

Samme lørdag sparkes Tippeligaen i gang på Telenor Arena når Stabæk tar i mot Lillestrøm. Det er ikke til å legge skjul på at jeg håper på gul seier, selv om jeg tror at Lillestrøm - i likhet med Viking - blir middelhavsfarere i årets serie. (Vel er jeg vikingpatriot, men hvordan Aftenposten kunne tippe de blå som nr. 1 i fjor er forstatt et mysterium for meg.) Når de slår Odd Grenland på søndag håper jeg imidlertid det er en trend som holder seg til jeg skal ned og se dem mot Fredrikstad i slutten av April, og vel så det.

Chelsea er for øvrig offisielt videre i Champions League etter å ha slått ut Juventus i åttedelsfinalen. Det ser ut til at Guus Hiddink har forstått Decos begrensninger, og nærmest satt ham ut av laget. Med Essien tilbake og Mikel i toppform fremstår midtbanen som langt mer offensivt og gjennombruddshissig enn under Scolari. (I alle fall på papiret; kampen i går fikk jeg ikke med meg) I kveld kommer Inter på besøk til Old Trafford, og som Juventus- og Chelseatilhenger er jeg ikke spesielt svak for noen av dem. (Ja, heller Chelsea enn Juventus) Likevel er det noe destruktivt ved italiensk fotball som gjør at jeg noe motvillig må innrømme at 100% engelsk i semifinalene ikke hadde vært å forakte. (Man kan si mye om Liverpool og hvor ustabile de fremstår i serien, men Champions League kan de)

Det får være nok for nå.

Hei!