Det har ikke stått på forhåndsomtale av årets kirkemusikkfestival. Heller ikke omfanget av anmeldelser har vært dårlig, mener noen. Det mener vel strengt tatt ikke jeg heller, men større bredde i dekningen har vært et savn.
Når Ståle Wikshåland og Idar Karevold lovpriser Windsbacher Knabenchor i henholdsvis Dagbladet og Aftenposten, er ikke det i seg selv et problem. Som åpningskonsert i forbindelse med et av landets viktigste festivaler for klassisk musikk er en slik dekning både viktig og nødvendig. Jeg setter imidlertid et spørsmålstegn ved viljen hos eliten i norsk anmelderstand til å fremme den norske kortradisjonen i landets viktigste medier.
De gangene Ståle Wikshåland kommer til i Dagbladet, er artiklene hans - foruten anmeldelser fra kirkemusikkfestivalen - stort sett ledd i debatten rundt Oslofilharmonien eller den nye operaen. De viktigste sakene som angår korvirksomhet i Norge har knapt vært nevnt. Kulturdepartementet øremerket i fjor 4 millioner til oppstart av et profesjonelt kor, men på grunn av de høye driftskonstadene et slikt prosjekt ville medføre, besluttet i stedet departementet at midlene skulle deles mellom et knippe av landets allerde etablerte kor. Da tildelingsbrevet ble offentliggjort 18. september, ble det klart at bare 1/3 av pengene havnet hos de profesjonelle. Hvor var Idar Karevold, Ståle Wikshåland, Astrid Kvalbein og ikke minst Kjell Hilveg da profesjonaliseringsbegrepet ble utfordret fra høyeste hold på denne måten?
På ballade.no har styreleder i Opera Bergen Kristin Knudsen og journalist Ida Habbestad i en serie leserinnlegg debattert dette i operasammenheng, og hvor en diskusjon rundt dette begrepet eventuelt måtte høre hjemme. Jeg er sikker på at Habbestad - i likhet med Hilveg og Kvalbein - har en mening om dette sett i et "korisk" perspektiv. Prøveordningen fra kulturdepartementet er etter min oppfatning i seg selv et innlegg i en slik debatt. Med tiden vokser undringen over at denne tildelingen har fått gå så upåaktet hen.
Tildelingen av profesjonaliseringsmidlene bærer preg av å være en forsøksordning. Retningslinjene for forvaltning av midlene er utydelige og er ikke i nærheten av å stille de kravene til budsjett og dokumentasjon som eksempelvis ensemblestøtteordningen gjør. Jeg antar at det er i kulturrådets/-departementets interesse å sikre at pengene blir forvaltet på best mulig måte - ikke bare i 2009, men også når/dersom ordningen skulle vende tilbake i ny og forbedret utgave. Mye kan nok leses ut av ensemblenes forvaltningsrapporter, men til syvende og sist er det publikum som evt. skal få merke den økonomiske veksten i form av musikkopplevelser. Derfor er det ekstra viktig at landets høytragende kulturskribenter er sitt ansvar bevisst og gir kulturrådet, og ikke minst ensemblene, en tilbakemelding på hvordan ordningen fungerer i form av anmeldelser og debattinnlegg. Det er mer verdt enn alle verdens forvaltningsrapporter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar