Å hoppe etter solistkoret

privat foto
Da KORK og solistkoret i fjor avsluttet prosjektet "H-moll-messen i vår tid" var de upåklagelig samspilte. Det samme nok ikke sies når KORK er tilbake i kirkemusikkfestivalens tjeneste for 10. gang på rad

Samspillet internt i orkesteret er det imidlertid ingenting i veien med. Rumon Gamba vifter orkesteret gjennom Edward Elgars kjente opus 36; enigmavariasjonene. Utgangspunktet for komposisjonen er et tema som varieres 14 ganger. En kan spørre seg hva et slikt verk gjør i en kirke, eller på en kirkemusikkfestival for den saks skyld. Gamba har imidlertid et par dynamiske ess i ermet som skal vise seg langt på vei å veie opp for mangelen av forbindelse med kirkemusikk. I variasjon nr. 9 bringer han for eksempel orkestret ned til et øredøvende pianissimo jeg aldri har hørt maken til.

foto: kirkemusikkfestivalen

Gamba dirigerer til daglig Islands symfoniorkester, og hans entusiasme er alene nok til å flytte fokus fra tunge tider i finansnæringen på sagaøya. Han er høyt og lavt fra start til mål, og ansvaret for balanse i ensemblet - eller mangel på sådan - kan neppe tilskrives den britiskfødte dirigenten. Og det er det jeg mener innledningsvis når jeg etterlyser bedre samspill. For godt samspill avhenger av så mye mer enn at tonene forlater instrumentene samtidig.

Kirkerommet i trefoldighetskirken lyver. De mange søyler og hulrom og det faktum at 99% av kirken består i steintøy, skaper en akustikk som rått og brutalt kan skille de profesjonelle fra amatører. Som for eksempel når koret blir skjøvet så langt bak at store deler av herrestemmeklangen havner i veggen bak søylene. Da hjelper det lite at ensemblet er mannssterkt.

Det er i år 50 år siden Francis Poulenc skrev sitt mektige Gloria. Teksten utgjør et av leddene i den romersk-katolske messen og er som kjent en lovprisning av guds storhet. Eller for å sitere Wolfgang Plagge; "Gloria betyr Jippi!" Det var imidlertid lite ved korets uttrykk og formidling som minnet om slike tilstander. Solist Åshild Skiri Refsdal tok tak i teksten og var etterhvert ganske alene om å løfte den til å bli den lovprisningen den skal være.

Poulencs Gloria er et krevende stykke musikk, men når det kommer til akkurat denne teksten synes jeg evne til formidling bør rage høyere enn kjennskap til stoffet. En dirigent på toppnivå kan ikke undervurdere betydningen av dette - hverken under innstuderingen eller på konsert. Etter Rumon Gambas prestasjoner å dømme er det imidlertid lite som tyder på at mangel av vilje ligger hos ham.