Messiah J & The Expert - Now This I Have To Hear (2006)

"Messiah J" og "the Expert" var opprinnelig en del av "the Stonecutters"; et 7-manns rapkollektiv som ble stiftet i 1999 og besto av datidens freskeste navn innen irsk hip hop. I beste Wu Tang-stil brøt de senere ut av kollektivet, og formet trekløveret "Creative Control" sammen med DJ Mayhem. Sistnevnte ble lesset av etter variabel suksess med en firelåters demo på Volta Records, og i 2003 debuterte de to med What's Confusing You? I dag landet oppfølgeren "Now This I Have To Hear" i postkassa mi.

Først og fremst vil jeg si om dette albumet at det er et av de mer vellykkede fusjoner mellom jazz og hip hop jeg har hørt på lenge. Om vi sammenligner denne utgivelsen med Gurus etterhvert så omfattende jazzmatazz-prosjekt, synes jeg at irene i større grad enn Guru lykkes, ikke bare med å inkorporere jazzen i hip hop på en naturlig måte, men også å skildre jazzsoundet; helt fra den spede begynnelsen på 20-tallet til perioden da det virkelig begynte å skeie ut både tonalt og dynamisk på 60- og 70-tallet. På denne måten skaper de en høyere grad av autentisitet enn det Guru gjør. Samtidig varter de opp med elementer fra andre stiler. På denne måten skaper de et eget lydbilde som gjør hele utgivelsen mer dynamisk.

Rent instrumentalt slår de tre første minuttene av femtelåta "Seven Cups of Coffee and A Slice of Apple Strudel" meg som et sammendrag av jazzhistorien, mens den mot slutten går over i en langt mer folkelig sak med et helt annet ensemble; det låter mer usminket og intimt og i stedet for ståbass og gamle blåsersamples står nå den akustiske gitaren og trekkspillet sentralt. Om du hører godt etter, er overgangen stor, men fordi akkordgrunnlaget stort sett er det samme - ikke bare her, men også i overgangen til neste låt senser du den nærmest ikke. Det er dyktig gjort, og med disse guttas øye for detaljer vil du selv på femte gjennomlytting oppdage nye ting.

Tekstlig er Now This I Have To Hear en reaksjon mot det disse gutta mener er de mest typiske laster innen moderne, kommersiell rap. Diskriminering av kvinner, glorifiseringen av negative stereotyper samt skamløs eksponering av rikdom er sentrale temaer. Samtidig ønsker emcee Messiah J ikke på noen måte å legge skjul på egen vellykkhethet og fremgang. Dave de Sylvia skriver i sin anmeldelse av platen:

On ‘The Boys Have Had Enough’ he tosses out more memorable lines than most emcees do their entire careers, deriding people who blame their failure to succeed on circumstances beyond their control rather than their a lack of effort or ability. He taunts, “Spare me, spare me the excuses, I feel like I’ve been to an Aryan movement” and spits,”Dublin was a nightmare, Belfast was tough / Write a decent song and they might’ve gave a fuck.”

Han har et poeng, og alt i alt er platen ikke annet en gullgruve! Løp og lytt eller kjøp!

Reza Aghamir, John Dee 23. september

Det formelig dugger på vinduene ti minutter før innslipp på John Dee. Det halvveis gjennomsiktige vinduet på den lydgjennomtrengende veggen avslører en Reza Aghamir i storform som i kjent stil dirigerer, plasserer og regisserer sitt ensemble. Med dette virker det som han har satt en støkk i bandet som ikke løser seg opp før langt ut i konserten. 

Selv om HipSoul er en platedebut, er det ingen debut for Reza som artist. For allmennheten er han kanskje mest kjent for hjertebarnet Gli Scapoli; et mannskor med store ambisjoner som herjet vilt og hemningsløst på 90-tallet. Som musiker for øvrig har han etterhvert opparbeidet seg en imponerende cv, særlig innen klassisk musikk. Men selv om hans kjærlighet til soul- og hip hop-uttrykket har vært til stede lenge, er ikke prosjektet blitt realitet før nå - nærmere fem år etter at platens første låt ble skrevet. Spente bekjente entrer sakte men sikker lokalet. Men ikke før to timer etter døråpning - da stemningen for lengst har satt seg på et fullsatt John Dee - entrer 9-mannsbesetningen scenen.

Reza Aghamir liker å ha kontroll i alle ledd, og han oser av autoritet fra første trommeslag, altså lenge før han har åpnet munnen. Det er helt tydelig at dette skaper en ærefrykt hos den øvrige besetningen og det gir seg utslag i høye skuldre og en relativt passiv åpning som forplanter seg utover i konsertens første avdeling. Åpningen er for øvrig svak på flere områder; Den består blant annet i et par låter som ikke en gang finnes på platen. Selv om platen i praksis bare inneholder 9 låter, er det nok av andre sterke ballader å ta av; Med en fremføring av  "Allthathiphop" ville for eksempel Andreas 'HornLover' Løvolds elegante traktering av trompeten - slik den fremstår på innspillingen - muligens kommet til sin rett. Enda mer uforståelig er det imidlertid at han dropper melodiøse "Transformer"; en repetitiv og ettertenksom låt som er like genial som den er enkel. Aghamir burde i fremtiden være forsiktig med å utelate en slik gratismulighet til å involvere kompetansen som bor i dette ensemblet.

Med femtelåten "Mirrorz" får vi endelig et vendepunkt i konserten. Assosiasjonene går umiddelbart til en av de moderne soulens mestre; Anthony Hamilton. Og han gjør utvilsomt noe riktig. Når bandet i tillegg begynner å kommunisere - både med Reza, med publikum og ikke minst innad - leverer de for første gang noe som minner om løs snipp. Det er likevel strengt tatt litt i seneste laget i en konsert som såvidt teller 40 minutter.

"Homage" er den andre perlen på en snor av oppadgående intensitet. Låten er en stayer og kveldens første allsangtrigger med sitt tiltalende bossariff. Den innledningsvis dårlige balansen mellom korjentene og resten av bandet begynner dessuten å jevne seg ut, og bandet forvandler seg fra passivt til aktivt i løpet av de 5 minuttene sangen varer. Det er eksempelvis veldig forløsende å observere hvordan det nå begynner å gnistre av André Viervoll og hans Fender Rhodes. Det er nesten ubegripelig at dette ikke skjer før. Og det er ikke minst virkelig synd for konserten som helhet at bandet ikke klarer å leve opp til Rezas vedvarende nerve og løssluppenhet før helt mot slutten.

Noe er imidlertid gjennomført; Rezas ujålete fremtoning på scenen. Musikken er akkurat det han sier at den er; "Soul rett i trynet". Hverken mer eller mindre. Når han midt i settet oppfordrer publikum til å kjøpe platen kun dersom de liker det de hører, er dette helt i tråd med den "take it or leave it"-holdningen som gjennomsyrer alt han har uttalt om platen på forhånd, og det er på ingen måte påtatt.

Når Reza forlater scenen for siste gang, er det et tydelig forvirret ensemble som står tilbake. Den avslutningsvis vaklende regien er et godt bilde på den generelt dårlige kommunikasjonen mellom band og hovedutøver. Likevel føler jeg meg temmelig sikker på at Reza Aghamir med en lengre settliste og litt lavere skuldre vil være en liveartist å se opp for i fremtiden.

Anmeldelsen kan også leses på groove.no

33 Revolutions per minute (1993)

1 Theme From Marxman
2 All About Eve
3 Father Like Son
4 Ship Ahoy feat. Sinead O'Connor
5 Do You Crave Mystique
6 Sad Affair
7 Droppin' Elocution
8 Dark Are The Days
9 Drifting
10 Demented
11 Spot On My Nose
12 Sad Affair (Bodhran Mix)


I ryggen på en rikfoldig irsk hip hop-tradisjon står den marxistiske gruppen Marxman med en riktig så saftig godbit av et debutalbum. "33 Revolutions per Minute" er et produkt hvis hovedbudskap har begge bena godt plantet i Marxismens grunnverdier. MC Hollis Byrne og Oisín Lunny fikk for eksempel mye kjeft for "Sad Affair"; sangen som i det store og det hele var en protest mot britiske troppers tilstedeværelse i Nord-Irland. "A six-county state is a bastard state / Why oh why can't we all integrate". Disse ordene ble for sterk kost for BBC og de aller fleste britiske radiostasjoner, som svartelistet sangen.


Musikalsk befinner "33 revolutions" seg et sted i skjæringspunktet mellom irsk folkemusikk og old school hip hop-beats. Duoen lykkes til tider veldig godt med kombinasjonen, blant annet på fjerdesporet Ship Ahoy der de har fått med seg ingen ringere enn Sinead O'Connor. Samspillet mellom det tradisjonelle i fløytespillet og harmonikken og det "nye" i en ikke altfor dominerende hip hop-beat er det bare å applaudere. At det ikke er blitt gjort mer av dette i Norge, fatter ikke jeg. 


Det til tider noe jazzpregede beatspråket minner helt klart om noe for eksempel Gang Starr har gjort. Hva  er vel da mer naturlig for de to gutta å invitere DJ Premier til å produsere "Drifting"? Resultatet er - som med alt Premo tar i - overveldende og knakende festlig. Bestill fra Amazon for en slikk og ingenting eller  ta en lytt på Spotify nuh!

Anmeldelse Reza Aghamir - HipSoul

Spor:                   
Mirrorz
Homage
Allthathiphop
Transformer
Me, We
Seema
Goulden Wordz
Cry Me A River
The Threat
Purple
On The Edge (For S)

Involverte band og personer:

• Reza Aghamir
  - vokal
• Olav Johansen
  - miksing
• Giert Clausen
  - mastering
• Andreas Løvold
  - messing
•  Mehrdad Baradaran
  - Tombak
•  Kari Eskild
  - vokal
•  Dina Fauske
  - vokal
•  Seid Aghamir
  - vokal

--------------------------------------------------------------

- Reza er selv en kompromissløs kunstner, og vet hva han snakker om. 

Slik blir Aghamir beskrevet i plateselskapets presseskriv. Dette stemmer definitivt overens med hvordan jeg, og mange med meg, kjenner ham som klassisk dirigent. Men hva så med platen? Oppskriften er som følger; "ikke noe hairspray eller bass på brystet, ikke noe messingensemble med vannkjemmet hår. Ikke noe kjemisk og syntetisk, bare soul rett i trynet." 

I det nevnte skrivet blir det lagt vekt på Aghamirs strabasiøse flukt fra Iran til Norge på midten av 80-tallet. HipSoul slynger deg inn i et landskap sammensatt av et ubestemmelig antall sjangre og referanser. Soul er definitivt en nøkkelsjanger i utgivelsen noe det upolerte åpningssporet Mirrorz forteller. 
Låten er basert på en enkel, ikke-underdelt groove med et nysgjerrig - men ikke altfor fremtredende - piano. Midt i mellom ligger den usminkede vokalen sirlig dander. 

Andrelåten Homage er en bossanova med noe mer kommersielt over seg, men i det den nøyaktig samme usminkede vokalen kommer inn, vet du at den utgjør den røde tråden som denne plata trenger for å holde styr på alle musikalske uttrykk Reza ønsker å utforske. 

Rytmisk og musikalsk er spekteret vidt. Låt nummer tre kan best beskrives som en improvisatorisk lekestue for trompet der det nærmeste vi kommer et fast rytmisk holdepunkt er et mildt sagt flytende synthkomp. Innslag av Rezas raspete stemme er det som redder dette føleriet av en låt. 

Med låt nummer fire er grooven på vei tilbake og en afrikansk tromme bringer oss sakte men sikkert over i et mer sydhavsk lydlandskap. Sjettelåten inneholder mye vi ikke har hørt noe til på tidligere spor; et gjenkjennbart trompetriff, en underdelt trommegroove, en avansert basslinje og ikke minst rapping. 

Aghamir behersker alle strenger han spiller på. Selv coverversjonen av standardlåten Cry Me A River blir gull når han tar i den. Delvis på grunn av hans egen stemme, delvis på grunn av vokalhjelpen han får fra Kari Esklid. Det er nemlig ikke noe spesielt med det instrumentale sporet i seg selv. Og det er ikke den eneste grunnen til at jeg kunne finne på å sammenligne ham med artister som Guru og Plant Life. Førstnevnte fordi også han kombinerer jazzharmonikk med hip hop-grooves og Plant Life på grunn av måten å synge på. 

HipSoul later ved første gjennomlytting til å være gammelt nytt, men med litt tålmodighet vil nye detaljer dukke frem både tredje og fjerde gang du snurrer den. Ingen revolusjon denne platen, men den gjør Reza til en soulartist vel verdt å se opp for i fremtiden.

Krus vs. kopp

Når søndagskaffen skal inntas er Coffi i Kirkeveien 48 definitivt en av våre favoritter. Ikke for hipt, ikke for hjemmekoselig, hyggelig betjening, god kaffe og ikke minst; brettspill! Hittil har jeg/vi faktisk ikke vært borti en eneste kaffebar som har alt dette. Og som om ikke det var nok serverer de kaffen i krus. Ah, krus! Jeg forguder krus. Og da helst krus der du får plass til fire fingre i hanken. (Sånn sett er jo SIO-krusene fullstendig udugelige.) De fleste serverer likevel den svarte kaffen i kopp med underskål; verdens dummeste oppfinnelse, nest etter potetgull med eddiksmak. (Og som et lite apropos til uhåndterlige kopper; grunnen til at jeg aldri kjøper melkebasert kaffe på for eksempel kaffebrenneriet, er at slike drikker gjerne serveres i kopper som vel strengt tatt hadde fungert bedre som dype tallerkner.) Det er jo selvsagt ekstra ille hvis hankene på slike kopper er så små at når du løfter dem med tommelen og pekefingeren, så er muligheten for at disse skal oppnå fysisk kontakt forsvinnende liten.

Nok om det. På veien hjem fra Coffi gikk vi forbi en plakat. Den tok jeg bilde av.(bombe!) Det som fanget min oppmerksomhet denne gangen var tekstforfatterens trang til å strø salt i såret til dem som av ulike grunner faller inn under priskategorien "honnør";

Morgunblaðið på godt og vondt

Søndagsutgaven av en av Islands største aviser Morgunblaðið, sto pent og ventet i postkassen da jeg kom hjem i dag morges. Abonnementet, som strekker seg over de neste 12 søndagene, kompletterer  en islandsk trilogi som lykkeligvis er blitt hvedagen vår til del. Melkeproduktet Skyr, frokostblandingen Cheerios og nå altså; Morgunblaðið. 

Morgunblaðið ble stiftet av Vilhjálmur Finsen 2. november 1913, og ble kjøpt opp av det nystiftede firmaet Árvakur 6 år senere. Avisen er fra gammelt av kjent for å ha en særlig nær relasjon til det konservative selvstendighetspartiet, og flere av dens ansatte, både reportere og redaktører, var rutinemessig til stede på partiets parlamentariske gruppemøter. Det toppet seg i 1983 da formannen i Árvakur Geir Hallgrímsson også ble formann i selvstendighetspartiet. Partimedlemmene kom i fellesskap fort frem til at det ikke var i verken avisens eller partiets interesse å opprettholde en slik situasjon. Selv om de to partene ikke sto like sterkt i forbindelse i tiden etter bruddet, blir Morgunblaðið fremdeles kritisert for å være på selvstendighetspartiets side, spesielt i valgsesongen. kilde: Wikipedia

Den lavmælte notisen i avisens nettutgave  kom derfor ikke som noen stor overraskelse. Derimot har to frittalende sjeler blogget om denne artikkelen. Den ene priser seg lykkelig over at "det rasistiske Fremskrittspartiet ikke har noe søsterpartiet på Island. Den andre..vel, du forstår kanskje ikke alt, men om du leser nøye, forstår du nok likevel essensen av det den andre skriver i bildet under. Så da har du hvertfall noe å gå etter om du lurer på hva denne konservative avisens lesere mener..

Sejer

Og takk for det!

Kanye 4Never

Etter at Kanye West i går pisset på sin egne kunstneriske integritet, har mednominerte og andre støttet Taylor Swift ved blant annet å twitre sin avsky. Pink skriver i en kort melding: Kanye west is the biggest piece of shit on earth. Quote me! Katy Perry følger opp: F*CK U KANYE. IT’S LIKE U STEPPED 0N A KITTEN. 


West dro - i beste "få-litt-oppmerksomhet-jeg-og-da"-ånd rett hjem og uttrykte en unnskyldning overfor Swift på sin egen blogg:


Beyoncé's video was the best of this decade!!!! I'm sorry to my fans if I let you guys down!!!! I'm sorry to my friends at MTV. I will apologize to Taylor 2mrw. Welcome to the real world!!!! Everybody wanna booooo me but I'm a fan of real pop culture!!! No disrespect but we watchin' the show at the crib right now cause ... well you know!!!! I'm still happy for Taylor!!!! Boooyaaawwww!!!! You are very very talented!!! I gave my awards to Outkast when they deserved it over me ... That's what it is!!!!!!! I'm not crazy y'all, i'm just real. Sorry for that!!! I really feel bad for Taylor and I'm sincerely sorry!!! Much respect!!!!!



Jeg kjøper den ikke. Ingen fremtidige plater heller, for den saks skyld.

Ikke i samme bås.

Konserter:
03.09.09: "Gjenfortellinger" - Plateslipp med Pitsj på Parkteatret
11.09.09: "Kry" - Plateslipp med Pust på Cosmopolite

----------------------------------------------------------
Om du har hørt noen av disse gruppene på deres første plate, er det nærliggende å plassere dem i en flinkis-gruppe-a-capella-pop-bås der söta bror ved the Real Group regjerer. Men ikke bare er begge disse platene et steg i riktig retning; de reflekterer - i større grad enn gruppenes førsteutgivelser - deres egenart, på godt og vondt.


Parkteatret er velsignet med et lite og tørt rom, med et akkurat passe stort anlegg, og jentene i Pitsj vant sånn sett lydkampen, i og med at Cosmopolite dessverre skulle vise seg å være et under middels godt konsertlokale. Likevel var det Pust som stakk av med publikumsprisen for min del.


For det er vel en grunn til at jeg på en av pustmedlemmenes facebookvegg observerte et spørsmål om noen i gruppen gir kurs i formidling. Og det var akkurat slik de fremsto. Bass Mads Iversen virket dessuten ikke videre preget av den dobbeltsidige lungebetennelsen han angivelig hadde pådratt seg. Ren og skjær formidlingsglede i kombinasjon med seks stemmer som kommer sammen og blir ett, til tross for at de alle er svært ulike. Pust har med den nye platen løsrevet seg fra "åå-de-kan-synge-kule-akkorder-helt-rent"-merkelappen, og skaper denne gangen formidlingskunst med låter som "Trassvisa hennes Tora" og "Fram dansar ein haugkall". Ikke en gang enkelte problemer med lyden eller et vanskelig lokale kunne ta fra dem det.


Spent
Gruppene opererer på mange måter i en nådeløs sjanger, og utøverne har ingen instrumenter, feedbacker, trommesett eller playbacks å gjemme seg bak. Det er mann/dame vs. mikrofon + et titalls representanter fra musikkoslos mest kritiske publikum. Det virker som Pust takler den harde realiteten best, og klarer samtidig å bruke den påståtte nervøsiteten til noe positivt. Det er løs snipp gjennom hele konserten, og morsomme historier fra trøndelag og godt samspill med publikum gjør det hele til en helhetlig affære. Stundens alvor later til å gå litt hardere utover jentene i Pitsj, og det er noe anspent ved dramaturgien og scenisk fremtoning som gjør at jeg aldri helt får roen.


Ulike forutsetninger
Pitsj' "Gjenfortellinger" er - som tittelen langt på vei indikerer - gamle sanger om igjen, om enn i en litt annen harmonisk og rytmisk drakt. Slagere som Bewitched, bothered and bewildered og Outra Vez får nytt liv i arrangementer av henholdsvis Bjørn Kruse og Lars Lillo Stenberg. Sånn sett er jo settlisten imponerende nok, men under denne konserten var det nok i overkant mange ballader i slengen, hvertfall for helgekåte mennesker på jakt etter underholdning. De har for all del stålkontroll, og er dyktige musikere alle sammen. Det blir imidlertid et litt for stor fokus på denne flinkheten, og ikke den løsslupne og uhøytidelige fremtoningen som vi finner hos pust.


Deres "Kry"er - i motsetning til "Gjenfortellinger" - nesten utelukkende sammensatt av egenskrevne låter, men inneholder også et par "gjenfortellinger". Eksempelvis finner vi André Bjerkes udødelige morovers "Farao på ferie" i et morsomt arrangement, laget med et passe lettfattelig tonespråk. Settlisten til Pust er velbalansert med "up tempo"-låtene sirlig dandert mellom de litt rolige, og de har sånn sett en mer takknemlig oppgave med å få publikum med på laget. "Opp med hånden alle som liker jazz", utbryter Jostein Hasselgård og nynner deretter den kjente saksofonstrofen fra refrenget på "Moon Over Bourbon Street" som de etterhvert får med publikum på. Et klassisk publikumsfrieri som tydeligvis ikke har gått ut på dato.


Musisering, formidling og overganger later til å være så gjennomarbeidet hos Pust at det virker løssluppent og avslappet. Og jeg tror det er nettopp der at nøkkelen til en god vokalgruppekonsert ligger. Vi er ikke kommet langt ut i konserten til Pitsj før de nervøse overgangene avslører at hovedfokuset har ligget på det musikalske. Det er i utgangspunktet ingenting galt i dette, og faktisk scorer de ørlitt høyere på dette punktet enn Pust. Men det kan likevel ikke måle seg med den musikalske enheten som Pust utgjør i alt de foretar seg, på plate eller konsert.

Kulturnatt

Neste fredag er det duket for kulturnatt i Oslo. Gå inn her og planlegg kvelden! Her kommer en liste over noe av det jeg planlegger å få med meg;









Oslo rådhus kl. 17: Konsert fra klokkespillet med klokkenist Vegar Sandholt m/ tårnklatring:

Program:

- Italia, Torna a Sorriento; 

- Frankrike, Gnossienne No. I; 

- Finland, Høstvisa; 

- Irland, In Dublin’s Fair City; 

- Nederland, Tulipaner fra Amsterdam; 

- Latvia, Riga dimd 

- Tsjekkia, Tema fra Moldau; 

- Tyskland, Lorelei; 

- Sverige, Så skimrande var aldrig havet; 

- Storbritannia, Drink to Me Only With Thine Eyes.

Fagerborg kirke kl. 19: Konsert  

Domkantor i Fredrikstad Dan René Dahl serverer smakebiter av verdens kuleste orgelmusik; Duruflé, Vierne, Tournemire m.fl

Det nye orgelet

Under en gudstjeneste nyttårsaften 2002 kollapset det gamle orgelet i Fagerborg kirke, og kirken sto lenge uten instrument. Fem år gikk det før skandinavias første Goll-orgel sto ferdig oppført. 21 av stemme er helt eller delvis beholdt fra det gamle Jørgensen-orgelet fra 1932. De resterende 54 er helt nye.

Offisiell åpning av Øvingshotellet, Schous plass,
fredag 18. september fra kl. 17 

Program:

Kl. 1830:

- Innføring i musikkbransjen med advokat Lars Chr. Fjeldstad

- Låtskriverworkshop med Thom Hell

Kl. 1930: 

- Hvordan bli en bedre liveartist? Alex Møklebust fra Seigmen har svaret.

I tillegg vil det bli gjort fortløpende omvisninger på hotellets 49 øvingsrom, og denne dagen er også all øving på hotellet gratis! Reserver til booking@ovingshotellet.no / 911-ØVING

Les mer om organisasjonen, konseptet og en detaljert beskrivelse av rommene her.  

Panikk? Nei, det har vi ikke sett.

Finanskrise, Influensakrise (evt. grisekrise), kjærlighetskrise. Begrepene er i tiden, og enkelte legger mer i dem enn andre. Men hvordan fortoner disse begrepene seg i lokalsamfunnet - for eksempel på sandaker/torshov der jeg nesten daglig leverer post?

På www.pandemi.no oppfordrer folkehelseinstituttet oss til å se sitt ansvar ved å opprettholde god håndhygiene, ikke nyse inn i hånda og sist, men ikke minst; holde oss hjemme noen dager dersom vi begynner å merke symptomer på influensa. De velmente rådene som noen av oss har lært gjennom 18 års jernstyre omga oss atter på alle kanter; tv-reklame, facebookreklame, reklame på trikken. Og som om ikke det var nok gikk en brosjyre med tilsvarende informasjon for et par uker siden ut i såkalt fulldistribusjon gjennom posten. Det var irriterende, men ikke overraskende, at jeg noen dager etter å ha delt ut denne djevelskapen til hver eneste husstand, fant godt over halvparten av disse brosjyrene etterlatt i reklamepapirkurven som stadig fler oppganger er i ferd med å skaffe seg.
Så er det jo interessant å se at først nå når regninga for svinehysteriet - i følge et overslag Dagbladet har gjort - har kommet opp i drøye 1,1 milliarder kroner, at noen har klart å få dem til å innrømme at hele greia har kommet "litt" ut av proporsjon;

"— Jeg kunne sikkert vært med på å dempe mye mer. Vi har rådgivere som ber oss trekke hardere i bremsen, og som er nyttig korrektiv, sier overlege Bjørn Iversen."

Jeg vet hvertfall om noen tonn med papir som kunne vært brukt til snørrpapir i stedet for denne informative brosjyren. Uansett; på Sandaker og Torshov ser livet stort sett ut til å være som før, og heller ikke finanskrisen har klart å kue disse menneskene. Men det er ingen tvil om at hvertfall noen av dem vet hva den dreier seg om. Det skjønte jeg da jeg på vei ut med postvogna kom over denne doningen;Noen kjenner kanskje historien om Saab, og denne bileieren ville - som du ser - ikke lenger vedkjenne seg å være eier av dette merket. En fiffig detalj - som kanskje er litt vanskelig å lese ut av dette bildet - er at det opprinnelige Saabmerket er byttet ut med et svart felt med påskriften "Shit happens."

Som den menneskelige bydelen som Sandaker/Torshov tross alt er, finnes det også her spor av en tredje krise; kjærlighetskrisen. Jeg antar hvertfall at det er grunnen til at ei på ruta mi flyttet fra sin mannlige samboer i en oppgang for så å melde adresseendring og flytte inn til en annen mann i nabooppgangen. Jeg må nok innrømme at jeg blir litt nysgjerrig på hva som skjedde der..

Spikern på hodet

Peter Raaum fikk i gårsdagens Dagbladet boltreplass på sistesiden, og brukte den godt. Raaum reiser en viktig debatt når han drøfter viktigheten av risiko i kunsten. Innledningsvis peker han på Ap-politiker og representant for festivalen Ruth Grungs regnestykke som viser at forestillingen hadde kostet 12 000 kroner for hver betalende tilskuer, og føyer til: "Gjett om Fremskrittspartiet synes det er i overkant". En skulle kanskje tro at en hadde hørt det meste av kritikken mot Frps kulturpolitikk, evt. et fravær av en slik, men her kommer Raaum til nok et godt poeng;

"For all kunst, smal eller mainstream, er risiko en del av prosjektet. Mange vil hevde at først og fremst er det risiko kunsten handle om, enten den er kommersiell eller kompromissløst frikoblet enhver forbindelse til debet og kredit. For en filmprodusent som John M. Jacobsen heftet det risiko ved våde "Max Manus" og "Karlsson på taket", to mainstreamfilmer gode som noen. Den ene traff publikum, den andre gjorde det ikke, og den offentlige støtten per besøkende ble følgelig himmelvidt forskjellig. HVis du tenker deg disse filmene i en ordning som primært har som mål å fjerne risiko for økonomisk fallitt, hva vil være tilbake? I hvert fall ikke "Max Manus"."

For dem som utøver musikk, både amatører og profesjonelle - og da kanskje spesielt vi som synger i kor, har dette vært kjent lenge. Trond Giskes ønske om å danne et nytt profesjonelt kor tilknyttet kringkastingsorkestret falt raskt gjennom da det kom for en dag at de 8 millionene han hadde satt av til prosjektet knapt var nok til å lønne 25 sangere fullt i et halvt år. Da det altså ble klart at prosjektet ikke var levedyktig ble de samme midlene senere bestemt overført til "ordningen for profesjonalisering av kor". Alle kor - både profesjonelle og amatører - kunne med en god søknad raske til seg en betydelig del av denne nyopprettede "potten". Ensemble 96 ble - som eneste oslokor - tildelt 350000 kroner på grunnlag av en sterk søknad der heving av kompetanse gjennom sangtimer og kursing i formidling var to av mange sentrale poster. En del av pengene ble også brukt til korets nylig avsluttede nordfjordturné. Til tross for tre gode kunstneriske opplevelser i utradisjonelle konsertlokaler, hadde vi på det laveste 20 betalende, eller om lag 150 tilsammen for alle tre konserter. Utgiftspostene er mange; hotell, dirigenthonorar, honorar til musikere, hotell, leie av buss, for å nevne noen. Det sier seg vel egentlig selv at en turne med et slikt kostnadsvolum aldri i verden hadde blitt dekket av staten med Frp i regjering.

Hvorfor ikke? Svaret kom dag festspilldirektør Boye Hansen prøvde å få ut av Frps kulturpolitiske talsmann Karin Woldset hva en bilett til Vildanden burde koste. Det vil si, han fikk ikke svar. Kulturredaktør Raaum tolker det slik:

"Er det fordi Woldseth ikke aner hva hun snakker om, eller fordi spørsmålet er umulig? Svarene er antakelig henholdsvis nei og ja. Kulturen er ingen fremmed verden for Frp's kulturpolitikere. Woldseths kulturverden ser bare dramatisk annerledes ut enn den vi kjenner. det er en grei sak, knyttet til politiske prioriteringer man kan like eller mislike. Men hvor går vi om vi vekter kulturen etter samme økonomiske prinsipper som bakepulver og strømpebukser? "Feil vei" er bare forbokstaven."

I klartekst betyr det vel noe i retning av at dersom Frp fikk regjere, ville offentlig subsidiert kultur være begrenset til prosjekter det er mulig å tjene penger på. Kan du komme på noe mer drepende for kulturen enn akkurat det?

Godt valg!

Ingen kan beskylde Island for å overvurdere turistene.

Fagerborg; ikke alltid foran

Jeg husker mitt første år som fast medlem av Ensemble 96. Det var for all del et godt år. Men så kom dirigentskiftet, et skifte som markerte starten på noe nytt, ikke minst innen kirkesangen. (Alle sangere skal stille opp på gudstjenestesang minst en gang i semestret)

For det var vel omtrent på det samme tidspunktet - nærmere bestemt våren 2007 - at Fagerborg innvidde sitt nye orgel. Kirkesangkvartetten kunne dermed flytte tilbake til galleriet bak i kirken i stedet for å stå til pynt helt fremst. Med dette ble også kravet til antrekk firet ned noen hakk, men det aller beste var jo at vi nå kunne lese avisen og drikke kaffe. Sånn var det også i dag. Da vi av organisten fikk rede på at gudstjenesten ikke bare skulle inneholde en lang preken og fem dåp, men også introduksjon av alle menighetsrådskandidatene, skjønte vi at kaffe og lesestoff måtte fremskaffes sporenstreks! Kaffe fra brenneriet og Dagbladet fra 7-11, og vips; Ingvar 1 - kjedsomhet 0. De skarpeste av dere har kanskje på dette tispunktet forstått dobbeltbetydningen av tittelen på dette innlegget. Ikke? Da kan du gruble litt til.

Uansett; Til en forandring sto det mye interessant å lese i dagens Dagbladet. Ståle var på plass med klassisk søndag, professor Hans Fredrik Dahl bidro med en interessant kronikk om bruken av personlige pronomen i akademiske avhandlinger og Kultur- og debattredaktør Peter Raaum debatterte viktigheten av å ta risikoer blant kunstnere. Alt dette kommer jeg til å mene noe mer om senere, men nå har jeg lyst å gjengi det som i mange år har vært den aller beste - og desidert morsomste - spalten i Dagbladet; Bridge! Det er utvilsomt stor underholdning, og høytlesning fra Bridge-spalten er et ikke helt uvanlig fenomen i min nærmeste omgangskrets. Les dette utdraget, og forstå hvorfor;

"Det er ikke mange som spiller ut fra en konge mot storeslem, så du bør stikke med ruter ess i stikk én. Nå ser det kanskje naturlig ut å trekke ut trumfen og håpe at sparen sitter 3-3 eller at spar knekt faller dobbel. Da får du saket ruteren i bordet på den fjerde sparen og kan stjele rutertaperen for ditt trettende stikk.

Det finnes imidlertid en langt bedre spilleplan, hvor du kan få med deg noen skvismuligheter og EKx i kløver. Vi gir deg et hint: Reverse dummy.

Etter å ha stukket med ruter ess, bør du stjele en kløver høyt. Så spiller du en hjerter til damen, stjeler en ny kløver høyt, spiller en hjerter til knekten, stjeler den tredje kløveren, spiller en hjerter til nieren og stjeler den siste kløveren.

Nå gjenstår fem kort; på hånden har du EK106 i spar og ruter dame, mens du i bordet har D97 i spar, hjerter 5 og ruter 7. Nå tar du for spar ess, spiller en spar til damen og innkasserer den siste trumfen. Hvis Øst opprinnelig hadde ruter konge og knekten fjerde i spar, er han skvist!"

God søndag!

I det siste.

Denne uken begynte med musikalsk hangover på vei fra sandane, gjennom sogn og tilbake til Oslo. Tilbake fra tre dundrende flotte konserter med et ikke like dundrende antall - men ikke desto mindre fornøyde - tilhørere. Ensemble 96 skal fra mandag av øve inn nytt repertoar til julekonsertene. Det blir knallfint!

For to dager siden fikk jeg kloa i et eksemplar av det - for nordmenn - nye produktet Skyr; En slags utgave av yoghurt, men med en tjukkere konsistens og uten sukker. Jeg var i himmelen..Islands mest tradisjonsrike melkeprodukt er kommet til Norge, og den er attpåtil produsert av Q. Om jeg måtte trekke for noe, så må det være prisen. Jeg skjønner at et gjennomført og fænsi design er nødvendig for å slå gjennom på det norske markedet, men 14 spenn for en liten fis av en boks er ikke spesielt forlokkende for de av oss som ikke er så heldige å ha islandske aner.

Konserter
Jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å gå på konsert. Sånn generelt. Alt mulig. Derfor er det med tungt hjerte jeg registrerer at Rockefeller og dens assosierte ikke har en eneste desent hip hop-konsert å by på i hele høst. Og som om ikke det var nok, så har India Arie avlyst. Jaja, kanskje en skulle prøve å få med seg Raphael Saadiq nå som han spiller i oslo for 1000. gang. Og/eller kings of convenience og/eller Tower of Power. og noen til..

bra!