Spor:
Mirrorz
Homage
Allthathiphop
Transformer
Me, We
Seema
Goulden Wordz
Cry Me A River
The Threat
Purple
On The Edge (For S)
Mirrorz
Homage
Allthathiphop
Transformer
Me, We
Seema
Goulden Wordz
Cry Me A River
The Threat
Purple
On The Edge (For S)
Involverte band og personer:
- Reza Aghamir
- vokal - Olav Johansen
- miksing - Giert Clausen
- mastering - Andreas Løvold
- messing - Mehrdad Baradaran
- Tombak - Kari Eskild
- vokal - Dina Fauske
- vokal - Seid Aghamir
- vokal
--------------------------------------------------------------
- Reza er selv en kompromissløs kunstner, og vet hva han snakker om.
Slik blir Aghamir beskrevet i plateselskapets presseskriv. Dette stemmer definitivt overens med hvordan jeg, og mange med meg, kjenner ham som klassisk dirigent. Men hva så med platen? Oppskriften er som følger; "ikke noe hairspray eller bass på brystet, ikke noe messingensemble med vannkjemmet hår. Ikke noe kjemisk og syntetisk, bare soul rett i trynet."
I det nevnte skrivet blir det lagt vekt på Aghamirs strabasiøse flukt fra Iran til Norge på midten av 80-tallet. HipSoul slynger deg inn i et landskap sammensatt av et ubestemmelig antall sjangre og referanser. Soul er definitivt en nøkkelsjanger i utgivelsen noe det upolerte åpningssporet Mirrorz forteller.
Låten er basert på en enkel, ikke-underdelt groove med et nysgjerrig - men ikke altfor fremtredende - piano. Midt i mellom ligger den usminkede vokalen sirlig dander.
Andrelåten Homage er en bossanova med noe mer kommersielt over seg, men i det den nøyaktig samme usminkede vokalen kommer inn, vet du at den utgjør den røde tråden som denne plata trenger for å holde styr på alle musikalske uttrykk Reza ønsker å utforske.
Rytmisk og musikalsk er spekteret vidt. Låt nummer tre kan best beskrives som en improvisatorisk lekestue for trompet der det nærmeste vi kommer et fast rytmisk holdepunkt er et mildt sagt flytende synthkomp. Innslag av Rezas raspete stemme er det som redder dette føleriet av en låt.
Med låt nummer fire er grooven på vei tilbake og en afrikansk tromme bringer oss sakte men sikkert over i et mer sydhavsk lydlandskap. Sjettelåten inneholder mye vi ikke har hørt noe til på tidligere spor; et gjenkjennbart trompetriff, en underdelt trommegroove, en avansert basslinje og ikke minst rapping.
Aghamir behersker alle strenger han spiller på. Selv coverversjonen av standardlåten Cry Me A River blir gull når han tar i den. Delvis på grunn av hans egen stemme, delvis på grunn av vokalhjelpen han får fra Kari Esklid. Det er nemlig ikke noe spesielt med det instrumentale sporet i seg selv. Og det er ikke den eneste grunnen til at jeg kunne finne på å sammenligne ham med artister som Guru og Plant Life. Førstnevnte fordi også han kombinerer jazzharmonikk med hip hop-grooves og Plant Life på grunn av måten å synge på.
HipSoul later ved første gjennomlytting til å være gammelt nytt, men med litt tålmodighet vil nye detaljer dukke frem både tredje og fjerde gang du snurrer den. Ingen revolusjon denne platen, men den gjør Reza til en soulartist vel verdt å se opp for i fremtiden.
Slik blir Aghamir beskrevet i plateselskapets presseskriv. Dette stemmer definitivt overens med hvordan jeg, og mange med meg, kjenner ham som klassisk dirigent. Men hva så med platen? Oppskriften er som følger; "ikke noe hairspray eller bass på brystet, ikke noe messingensemble med vannkjemmet hår. Ikke noe kjemisk og syntetisk, bare soul rett i trynet."
I det nevnte skrivet blir det lagt vekt på Aghamirs strabasiøse flukt fra Iran til Norge på midten av 80-tallet. HipSoul slynger deg inn i et landskap sammensatt av et ubestemmelig antall sjangre og referanser. Soul er definitivt en nøkkelsjanger i utgivelsen noe det upolerte åpningssporet Mirrorz forteller.
Låten er basert på en enkel, ikke-underdelt groove med et nysgjerrig - men ikke altfor fremtredende - piano. Midt i mellom ligger den usminkede vokalen sirlig dander.
Andrelåten Homage er en bossanova med noe mer kommersielt over seg, men i det den nøyaktig samme usminkede vokalen kommer inn, vet du at den utgjør den røde tråden som denne plata trenger for å holde styr på alle musikalske uttrykk Reza ønsker å utforske.
Rytmisk og musikalsk er spekteret vidt. Låt nummer tre kan best beskrives som en improvisatorisk lekestue for trompet der det nærmeste vi kommer et fast rytmisk holdepunkt er et mildt sagt flytende synthkomp. Innslag av Rezas raspete stemme er det som redder dette føleriet av en låt.
Med låt nummer fire er grooven på vei tilbake og en afrikansk tromme bringer oss sakte men sikkert over i et mer sydhavsk lydlandskap. Sjettelåten inneholder mye vi ikke har hørt noe til på tidligere spor; et gjenkjennbart trompetriff, en underdelt trommegroove, en avansert basslinje og ikke minst rapping.
Aghamir behersker alle strenger han spiller på. Selv coverversjonen av standardlåten Cry Me A River blir gull når han tar i den. Delvis på grunn av hans egen stemme, delvis på grunn av vokalhjelpen han får fra Kari Esklid. Det er nemlig ikke noe spesielt med det instrumentale sporet i seg selv. Og det er ikke den eneste grunnen til at jeg kunne finne på å sammenligne ham med artister som Guru og Plant Life. Førstnevnte fordi også han kombinerer jazzharmonikk med hip hop-grooves og Plant Life på grunn av måten å synge på.
HipSoul later ved første gjennomlytting til å være gammelt nytt, men med litt tålmodighet vil nye detaljer dukke frem både tredje og fjerde gang du snurrer den. Ingen revolusjon denne platen, men den gjør Reza til en soulartist vel verdt å se opp for i fremtiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar