Spikern på hodet

Peter Raaum fikk i gårsdagens Dagbladet boltreplass på sistesiden, og brukte den godt. Raaum reiser en viktig debatt når han drøfter viktigheten av risiko i kunsten. Innledningsvis peker han på Ap-politiker og representant for festivalen Ruth Grungs regnestykke som viser at forestillingen hadde kostet 12 000 kroner for hver betalende tilskuer, og føyer til: "Gjett om Fremskrittspartiet synes det er i overkant". En skulle kanskje tro at en hadde hørt det meste av kritikken mot Frps kulturpolitikk, evt. et fravær av en slik, men her kommer Raaum til nok et godt poeng;

"For all kunst, smal eller mainstream, er risiko en del av prosjektet. Mange vil hevde at først og fremst er det risiko kunsten handle om, enten den er kommersiell eller kompromissløst frikoblet enhver forbindelse til debet og kredit. For en filmprodusent som John M. Jacobsen heftet det risiko ved våde "Max Manus" og "Karlsson på taket", to mainstreamfilmer gode som noen. Den ene traff publikum, den andre gjorde det ikke, og den offentlige støtten per besøkende ble følgelig himmelvidt forskjellig. HVis du tenker deg disse filmene i en ordning som primært har som mål å fjerne risiko for økonomisk fallitt, hva vil være tilbake? I hvert fall ikke "Max Manus"."

For dem som utøver musikk, både amatører og profesjonelle - og da kanskje spesielt vi som synger i kor, har dette vært kjent lenge. Trond Giskes ønske om å danne et nytt profesjonelt kor tilknyttet kringkastingsorkestret falt raskt gjennom da det kom for en dag at de 8 millionene han hadde satt av til prosjektet knapt var nok til å lønne 25 sangere fullt i et halvt år. Da det altså ble klart at prosjektet ikke var levedyktig ble de samme midlene senere bestemt overført til "ordningen for profesjonalisering av kor". Alle kor - både profesjonelle og amatører - kunne med en god søknad raske til seg en betydelig del av denne nyopprettede "potten". Ensemble 96 ble - som eneste oslokor - tildelt 350000 kroner på grunnlag av en sterk søknad der heving av kompetanse gjennom sangtimer og kursing i formidling var to av mange sentrale poster. En del av pengene ble også brukt til korets nylig avsluttede nordfjordturné. Til tross for tre gode kunstneriske opplevelser i utradisjonelle konsertlokaler, hadde vi på det laveste 20 betalende, eller om lag 150 tilsammen for alle tre konserter. Utgiftspostene er mange; hotell, dirigenthonorar, honorar til musikere, hotell, leie av buss, for å nevne noen. Det sier seg vel egentlig selv at en turne med et slikt kostnadsvolum aldri i verden hadde blitt dekket av staten med Frp i regjering.

Hvorfor ikke? Svaret kom dag festspilldirektør Boye Hansen prøvde å få ut av Frps kulturpolitiske talsmann Karin Woldset hva en bilett til Vildanden burde koste. Det vil si, han fikk ikke svar. Kulturredaktør Raaum tolker det slik:

"Er det fordi Woldseth ikke aner hva hun snakker om, eller fordi spørsmålet er umulig? Svarene er antakelig henholdsvis nei og ja. Kulturen er ingen fremmed verden for Frp's kulturpolitikere. Woldseths kulturverden ser bare dramatisk annerledes ut enn den vi kjenner. det er en grei sak, knyttet til politiske prioriteringer man kan like eller mislike. Men hvor går vi om vi vekter kulturen etter samme økonomiske prinsipper som bakepulver og strømpebukser? "Feil vei" er bare forbokstaven."

I klartekst betyr det vel noe i retning av at dersom Frp fikk regjere, ville offentlig subsidiert kultur være begrenset til prosjekter det er mulig å tjene penger på. Kan du komme på noe mer drepende for kulturen enn akkurat det?

Godt valg!