Ikke i samme bås.

Konserter:
03.09.09: "Gjenfortellinger" - Plateslipp med Pitsj på Parkteatret
11.09.09: "Kry" - Plateslipp med Pust på Cosmopolite

----------------------------------------------------------
Om du har hørt noen av disse gruppene på deres første plate, er det nærliggende å plassere dem i en flinkis-gruppe-a-capella-pop-bås der söta bror ved the Real Group regjerer. Men ikke bare er begge disse platene et steg i riktig retning; de reflekterer - i større grad enn gruppenes førsteutgivelser - deres egenart, på godt og vondt.


Parkteatret er velsignet med et lite og tørt rom, med et akkurat passe stort anlegg, og jentene i Pitsj vant sånn sett lydkampen, i og med at Cosmopolite dessverre skulle vise seg å være et under middels godt konsertlokale. Likevel var det Pust som stakk av med publikumsprisen for min del.


For det er vel en grunn til at jeg på en av pustmedlemmenes facebookvegg observerte et spørsmål om noen i gruppen gir kurs i formidling. Og det var akkurat slik de fremsto. Bass Mads Iversen virket dessuten ikke videre preget av den dobbeltsidige lungebetennelsen han angivelig hadde pådratt seg. Ren og skjær formidlingsglede i kombinasjon med seks stemmer som kommer sammen og blir ett, til tross for at de alle er svært ulike. Pust har med den nye platen løsrevet seg fra "åå-de-kan-synge-kule-akkorder-helt-rent"-merkelappen, og skaper denne gangen formidlingskunst med låter som "Trassvisa hennes Tora" og "Fram dansar ein haugkall". Ikke en gang enkelte problemer med lyden eller et vanskelig lokale kunne ta fra dem det.


Spent
Gruppene opererer på mange måter i en nådeløs sjanger, og utøverne har ingen instrumenter, feedbacker, trommesett eller playbacks å gjemme seg bak. Det er mann/dame vs. mikrofon + et titalls representanter fra musikkoslos mest kritiske publikum. Det virker som Pust takler den harde realiteten best, og klarer samtidig å bruke den påståtte nervøsiteten til noe positivt. Det er løs snipp gjennom hele konserten, og morsomme historier fra trøndelag og godt samspill med publikum gjør det hele til en helhetlig affære. Stundens alvor later til å gå litt hardere utover jentene i Pitsj, og det er noe anspent ved dramaturgien og scenisk fremtoning som gjør at jeg aldri helt får roen.


Ulike forutsetninger
Pitsj' "Gjenfortellinger" er - som tittelen langt på vei indikerer - gamle sanger om igjen, om enn i en litt annen harmonisk og rytmisk drakt. Slagere som Bewitched, bothered and bewildered og Outra Vez får nytt liv i arrangementer av henholdsvis Bjørn Kruse og Lars Lillo Stenberg. Sånn sett er jo settlisten imponerende nok, men under denne konserten var det nok i overkant mange ballader i slengen, hvertfall for helgekåte mennesker på jakt etter underholdning. De har for all del stålkontroll, og er dyktige musikere alle sammen. Det blir imidlertid et litt for stor fokus på denne flinkheten, og ikke den løsslupne og uhøytidelige fremtoningen som vi finner hos pust.


Deres "Kry"er - i motsetning til "Gjenfortellinger" - nesten utelukkende sammensatt av egenskrevne låter, men inneholder også et par "gjenfortellinger". Eksempelvis finner vi André Bjerkes udødelige morovers "Farao på ferie" i et morsomt arrangement, laget med et passe lettfattelig tonespråk. Settlisten til Pust er velbalansert med "up tempo"-låtene sirlig dandert mellom de litt rolige, og de har sånn sett en mer takknemlig oppgave med å få publikum med på laget. "Opp med hånden alle som liker jazz", utbryter Jostein Hasselgård og nynner deretter den kjente saksofonstrofen fra refrenget på "Moon Over Bourbon Street" som de etterhvert får med publikum på. Et klassisk publikumsfrieri som tydeligvis ikke har gått ut på dato.


Musisering, formidling og overganger later til å være så gjennomarbeidet hos Pust at det virker løssluppent og avslappet. Og jeg tror det er nettopp der at nøkkelen til en god vokalgruppekonsert ligger. Vi er ikke kommet langt ut i konserten til Pitsj før de nervøse overgangene avslører at hovedfokuset har ligget på det musikalske. Det er i utgangspunktet ingenting galt i dette, og faktisk scorer de ørlitt høyere på dette punktet enn Pust. Men det kan likevel ikke måle seg med den musikalske enheten som Pust utgjør i alt de foretar seg, på plate eller konsert.